Erlend Ropstad har vært produktiv siden platedebuten på norsk i 2013. Han har gitt ut seks album spekket med gode sanger, og høstet strålende kritikker. Vi har plukket ut det vi mener er hans ti aller beste låter, slik at du kan lade opp med kremen av Ropstad-høydepunkter før konserten på Kick lørdag.

Av Jan Frantzen / Foto: André Løyning

(Spotify-liste i bunnen av saken)


  1. Natta som er over nå (Brenn siste brevet, 2019)

Denne låten ville trolig ljomet utover store stadioner hvis Ropstad hadde hatt en litt mer rock’n’roll-vennlig nasjonalitet. Det er et enkelt og fengende rockeriff, et monumentalt lydbilde og en tekst med mange lag. Natta som er over representerer ulike ting gjennom låten: noe godt som har skjedd, noe vondt  – et forhold, en epoke og et liv.

Ropstad-rock er ikke hjernekirurgi, men det krever tre ting på høyt nivå: god melodi, god sanglyrikk og god formidling. Denne treffer på alle plan.

  1. Det beste jeg får til (Det beste vi får til, 2015)

«Mine hender husker trykket fra da du holdt mi hånd» synger Ropstad, og en litt halv-fokusert lytter tror kanskje han hører på et bidrag i mann-savner-kvinne-pop/rock-sjangeren som alle spillelister allerede er gjennomsyret av. Dette er imidlertid en tematikk som er langt mindre bearbeidet i populærmusikken, men som Ropstad har utforsket med hell ved flere anledninger – nemlig helgepappa-tilværelsen. Det innebærer mye savn, lengsel og, til tider, fortvilelse. «Ingen kan få meg til å tro / at det er en mening med det / For det skulle jo vært oss to / Og dette er det beste jeg får til.»

En litt puslete studioversjon yter ikke sangen full rettferdighet. Den må høres live. Da kommer frustrasjonen ut, og låten river i sjela.

  1. Lang bratt bakke (Hva om det ikke er sånn som du tror at det er, 2013)

Ropstad har uttrykt at han ikke lenger føler seg helt komfortabel med en del av materialet på den norskspråklige debutplata, men det er mange sterke spor på albumet, og «Lang bratt bakke» er rett og slett en sjeldent vakker låt – av mange grunner. Det er de to gitarene, den hviskende vokalen og det forsiktige pianoet som bare lister seg inn i lydbildet. Det er anti-romantikken i bunnen av bakken, det er mikrouniverset i Vennesla og det er erkjennelsen over skjebnen til en (på det tidspunktet) ikke særlig kommersielt vellykket sangsnekker.

  1. Det store blå (Alt som har hendt, 2017)

«Det store blå» er litt erotisk, litt filosofisk og plenty carpe diemsk. Ropstad er glad i hverdagslige og gjenkjennelige bilder, og har etter eget utsagn vært det helt siden han første gang hørte Springsteen synge om Mary som danser på trappa i «Thunder Road». Sørlendingen lykkes godt her, når han trekker lytteren ut på en holme, mens det anthem-aktige lydbildet skaper sine egne bilder av blå himmel, åpent hav og bølger som slår.

  1. Sang til de rotløse (Alt som har hendt, 2017)

Det kan være små ting som løfter en fin låt til å bli helt perfekt. Det lille hotell/kveld-rimet i refrenget funker godt, og avslutningen om å «starte et hjem» er en riktig så effektfull punchline. I bunnen er en varm melodilinje og en følsom vokal. Låten er fin nok på plata, men enda litt fetere i den røffere duo-versjonen med bassist Per Tobro under Spellemannprisutdelingen.

  1. Svevde høyt der oppe (Da himmelen brant var alle hunder stille, 2021)

Man kan mistenke Ropstad for å nylig ha snublet over en slags formel for rockelåter som er fengende, men samtidig mer slitesterke enn de sedvanlige døgnflue-tracksa som spys ut over eteren. Her er korte vers avløst av et nesten komisk catchy refreng, som er mer enn bare litt Thåstrøm-inspirert. Kall det gjerne «love and theft». Det som bringer låten helt i havn er de skarpe, skitne, lekende gitarene som Ropstad selv står for. Teksten er kanskje ikke hans beste – det er en slags oppsamling av gamle tanker, men han trykker på så mange effektive knapper at låten sitter som bare dæven.

  1. Baby er du våken (Alt som har hendt, 2017) 

Det er en rekke forskjellige motorer som kan drive en låt fremover. Her er det igjen – i tillegg til en tøff, men nær vokal og Gunnar Sæthers kraftfulle trommer– de mange gjenkjennelige bildene som huker oss fast. Hovedpersonen får ikke sove, han går ut i gatene – lei av alle som har «funnet ut av det» – med tankene vi alle har innimellom, «om hvor forbanna små vi er». Og med en lengsel etter noe som har vært, eller kunne vært.

Låten er også et eksempel på en aldri så liten Ropstad-spesialitet: å krydre låtene med korte, intense gitarsoloer. Altfor mange rockegitarister spiller for lenge og for masete, men sørlendingens gitarer er godt balanserte.

  1. Stor stein (Det beste vi  får til, 2015)

Den første låten Ropstad ga ut på norsk var antisalmen «Huske deg igjen» i 2008. Deretter har det blitt mange betraktninger rundt venndølens trøblete forhold til religion. Her blir han kanskje tidvis litt belærende – han gjør ingen forsøk på brobygging, men det fungerer når han vender det innover. «Du kan ha din tro, jeg har min tvil / Aldri be for meg, er du snill / Jeg har aldri bedt noen om å dø for min skyld / Det beste jeg gjorde var å gå meg vill.»

En enkel gitar og en monoton synth er overraskende gode virkemidler i studioversjonen. Men dette er også en låt som ofte blir bedre og mer intens på scenen. Og det er jo sånn det skal være.

  1. Oslo har stått opp (Singel, 2021) 

Dette sporet kan høres ut som venstrehåndsarbeid ved første gjennomlytting, men det vokser uforskammet fort. Låten har et heftig driv, og den driver helt inn på vår topp 10-liste – på tross av at den bare er noen uker gammel. Om han har lånt et element eller to fra Phoebe Bridgers’ «Kyoto», så er det helt innafor. De to låtene fortjener hverandre.

«Sliding Doors»-temaet som Ropstad ofte toucher innom i sangene sine, er velbrukt – men effektivt: Hva om du hadde gått i en annen retning, vært et annet sted, med andre mennesker – og blitt en annen person?

  1. Før det er for sent (Det beste vi får til, 2015)

«Det e ting som æ har funne på/og ting som virkelig har hendt» erkjenner Ropstad et annet sted på dette albumet, men det er liten tvil om hvilken kategori denne låten havner i. Den er skjør, intens og ektefølt. Alene ved pianoet henvender han seg til sin far, som gikk bort da artisten var tenåring. Når han synger «du er med på alt jeg gjør» er det både fint og vondt, siden vi vet at Ropstad på «Stor stein» proklamerer at «etter dette fins ingenting».

 

Bonussporet: Menneske, kjære menneske (Brenn siste brevet, 2019)

En sterk låt om medmenneskelighet, som fungerer både i skjør soloversjon og med fullt band.

 

Coverlåten: The Future, Leonard Cohen (So Long, Leonard Cohen, Oslo Spektrum, 2017)

En sjeldent bra tolkning av en av musikkhistoriens aller dystreste sanger.