Oslo Ess er kanskje blant landets mest hardtarbeidende liveband, med norsk rekord i antall konserter unnagjort på ett år. En lockdown, med påfølgende nedstengning av kulturliv og omreisende virksomhet har selvfølgelig satt en stopper for bandets hovedbeskjeftigelse.

Men heldigvis har ikke bandet for vane å gjøre seg til skamme på plate heller – og siden vi alle er dritlei av å prate om pandemien, tok Oh-K-town heller en prat med Åsmund og Knut-Oscar om den nye plata, «Pønk, rock og harde kår», som kom 12. mars!

Av Thor Einar Isaksen  Foto: Thor Einar Isaksen og pressefotos

__________________________________________________________________________________________________

– Graddis med ny plate! åpner jeg, på mitt blideste sørlandsk.

– Jo, takk, kommer det litt beskjedent. Ny opplevelse dette her. Plateslipp i lockdown, og greier..

– Hallo…? Hører’u meg? Er noe forsinkelser på linja..

– Hæ? Ja, la meg bytte til mobilen!

– Vent litt, prøver jeg bryte inn.

Synkronisering mellom lyd og bilde opphører. Begge hopper ut av det digitale rommet. Etter å ha bedt alle digitale utviklere kollektivt om å dra til Gehenna, uten tilhørere såklart, dukker heldigvis Knut-Oscar opp igjen etter en liten stund.

– Du hører meg nå, eller?

Topp stemning på internett! Foto: Thor Einar Isaksen

– Jada! Svarer, jeg. Graddis med ny plate! Jeg fikk plata i går..

– Ja, plata, ja, på hva?

– På viny..

– Vinyl, ja! Fett!

– Ja – gikk rett i spilleren. Bra skive, altså!

– Takk!

– Vil du kanskje fortelle litt mens vi venter på Åsmund? Hva er historien bak? Det har skjedd en del i bandet siden forrige utgivelse?

Knut-Oscar forklarer, mens vi venter på at Åsmund skal karre seg tilbake i den digitale sfæren. Håvard Takle Ohr, som har vært med bandet siden 2012, fikk tilbud om fast plass i Kvelertak, og takket for seg ved utgangen av 2019. Anders Nordengen, bandets «sjette medlem», og produsent på de siste platene, introduserte Oslo Ess for Eivinn Arctander, som hadde vært innom studio med sitt band tidligere, samme år

– Eivinn har liksom samme musikalske bakgrunn som oss, med begge føttene godt plantet i californiapønken, SoCal, for oss innvidde. Vi synes det var rart at han hadde klart å ligge under radaren så lenge – men det kan ha noe med aldersforskjell å gjøre, selvsagt, forklarer Knut-Oscar.

Tross en ubetydelig generasjonskløft var det klaff med en gang, og Eivinn begynte å øve med bandet høsten 2019. Og det gikk relativt tidlig opp for bandet at det nye tilskuddet bak trommesettet kunne låtene bedre enn dem selv!

– Han hadde jo faktisk hørt på låtene våre – vi hadde jo bare spelt dem live, og lagt oss til en masse «skjønnhetsfeil» og litt snarveier, forklarer Knut-Oscar.

Omsider er også Åsmund på plass og kan bekrefte at med Eivinn trengte de langt mindre tid på å øve inn gammel moro, og kunne begynne å se fremover på alvor ganske kjapt.

Oslo Ess anno 2021. Foto: Pressefoto

– Det må jo være litt spesielt å bli lært opp i eget låtmateriale av nykommeren?

– Joda, men som sagt, det gjorde jo at vi kunne se fremover mye kjappere! Nye studiotider var booka for våren 2020, lykkelig uvitende om den nært forestående lockdownen.

Fra mars av stengte som kjent verden ned. Oslo Ess måtte kansellere mer eller mindre alt, også studio, og ble, som alle andre, jaget hjem til seg og sitt og hver for seg. Her fortsatte skriveprosessene individuelt, og da bandet kom sammen igjen utover sensommeren og maskineriet ble sveivet i gang i øvingslokalet, satte de plutselig igjen med 6-7 nye låter – og en ny plan om innspilling fra høsten av.

– Men la oss snakke om plata, da..!

– Ja, hehe, den åpningslåta må vi kanskje få lov til å forklare, kommer det kjapt fra Åsmund.

Ny skive fra Oslo Ess; Pønk, Rock og Harde Kår

Aldri se oss tilbake? Ja, det var kanskje ikke den introen vi forventa?

– Ja, vi er jo et band som kanskje ikke byr på så mange overraskelser egentlig, er glade i tradisjoner, med årlige julekonserter på Rockefeller blant annet, og har vel pleid å sparke i gang platene våre med noe hardt og fort, KakerlakkeneVerden på nakken, Venner i ryggen (2012), for eksempel. Men vi bestemte oss tidlig for at denne låta åpner vi med! Åpner rolig og jobber oss utover.


Sangen starter varsomt med rolig munnspill og klimpring på tangenter, over et tema som på mange måter resonnerer godt med tanker mange av oss får, mens vi sitter innelåst i leiligheten i påvente av at pandemiens grep skal slippe taket.

– Teksten er riktignok skrevet før korona, men den passer ganske godt nå om dagen, ja. Den er en slags hyllest til Thunder Road (Bruce Springsteen), og denne plata ble sluppet på tiårsdagen til den første plata vår – hvor vi også synger om Thunder Road – og handler jo om å bare kunne slippe alt du har i hendene og reise avgårde og oppleve verden, uten å dvele ved fortida. Flytte fra noe smått til noe stort. Men også det om å flytte hjem…

– Flytte tilbake til forstedene for å finne roen? avbryter jeg.

– Hehe, joda. Vi bor jo fortsatt i Gamlebyen, vi da, parerer Knut-Oscar.

– Men Peter har flyttet langt faen i vold, til Tomter! Fra å være den mest urbane av oss, til å bli en skogens mann. Han er en fyr om blir veldig opphengt i ting. Han hadde dreiebenk hjemme i stua, lenge, og dreiv å spikka og snekra. Blant annet kom han med en perfekt sånn Eventyr-tobakk-rev, som han hadde spikka og lakkert sjæl, på øving en gang!
– Så oppdaget han jakt og friluftsliv, og derfra ble veien tydeligvis kort, fra den samme lille, leiligheta som han har leid i Oslo i 20 år, og ut for å leve drømmen og hogge ved i Indre Østfold. Vi snakker sånn skikkelig indre, altså.

– Jeg leser av coveret at Aldri se oss tilbake også er skrevet av en Lars-Martin Skjørshammer?

– Ja, de er egentlig en låt som er satt sammen av mange av de beste melodiene Lars-Martin, eller Larsen som vi kaller’n, som spilte bass i gamlebandet mitt, Upstrokes, forklarer Åsmund.

– Larsen er en litt sammensatt karakter. Jeg pleier å si han er veldig flink til å gjøre seg misforstått, legger Knut-Oscar til.

– Han er en type som forventer lite og stiller få krav til livet. Morrakaffen hans kan være blanda ut med varmtvann fra krana, og en rullingssneip fra i går – og da kan han knapt ha det bedre! Han hører mest på skikkelig skitten, hissig pønk – men er også en vanvittig musikalsk type, som skriver veldig fine melodier. Samtidig er han nok også kanskje den bøseste fyren som har gått kontrabass på jazzlinja på Musikkhøgskolen i Oslo.

Larsen viser seg også å være et viktig premiss for Oslo Ess’ tilblivelse. Samme helga nevnte Upstrokes landet en rekke oppvarmingskonserter for Backyard Babies i 2007, hadde dama til Larsen termin, og inn kom Knut-Oscar som stand-in. Peter Larsson hadde på sin side kommet inn som gitarist. En helg i en tettpakket femseter, kjørende mellom Trondheim, Oslo og så Bergen, bak nightlineren til Nicke og Dregen, knytter fort tette sosiale bånd. Det var i tiden etter dette at ideen om Oslo Ess ble født.

En dråpe i havet?

  Ja, vi har jo disse tradisjonene våre, og en ska-låt per album er liksom blitt en sånn, med Brenner under beina mine, Fritt fram og Trøbbel. En ikke fullt så happy-go-lucky type ska, i retning Rancids I Wanna Riot.

– Det er en god referanse! Men jeg hører mye two-tone fra England på tidlig åtti-tallet her?

– Ja! Det er nok den «enslige» Madness-saksofonen som gjør det. Vi fikk med Bendik Brænne fra No Torso til å legge den for oss! Han kan sjanger’n jævlig godt, og jobba skikkelig hardt med å få til den benda saks-tonen, som liksom ikke når helt opp! Mens Bendik hold på med dette i studio, og sto der inne å feinschmecket den intensjonelt falske saksen, kom Sindre Blodstrupmoen inn, som er en av landets beste trompetister, og bare «hva faen holder du på med!? Det låter jo helt forferdelig surt!?». Men det er en kunst å legge sånn saks, altså! Det må ikke være for surt og ikke for reint, men Bendik fiksa det. Til tross for at han er en country-fyr, så er han en gammel ska-konge og kan sakene sine. Spilt Gilman Street 924 med No Torso i sin tid, han har liksom gått gradene.

– Definitivt! Men teksten? Aner jeg et agg mot influencere?

– Vel, ja, jeg hater jo ikke influencere – noen av dem er jo morsomme, og kan komme med fornuftige ting også. Men det er jo en litt sånn gammel-manns-greie å irritere seg over, men handler jo om måten en del mennesker promoterer usunne idealer, kroppspress og sånt på, og hvor sentral plass de får i mediebildet. Generelt om folk som spiller på andres usikkerhet for å jobbe seg sjæl opp og hele tiden sparker nedover.

– Ja, og det finnes jo mange typer influencere, de var der jo i England på åttitallet og pusha ska også, men vi kalte dem jo ikke akkurat det den gang, legger Åsmund til.

– Er det kanskje mer en slags kritikk av tidsånden?

– Ja, det kan du vel mer si! Ting som gjør meg bekymra for mine døtre og fremtida deres, svarer Knut-Oscar.

Hva om vi tar feil?

– Ja, det er mange som sier de liker den, så den får vi mye skryt for!

– Fortjent, sådan, den bærer jo liksom Oslo Ess-soundet i seg, og dere er, som vanlig, flinke med de språklige vendingene. Hva handler den om?

– Knut-Oscar og jeg kan jo, somme tider, la meningen eller budskapet vike litt, dersom vi lander ei linje som låter skikkelig tøft og rock’n’roll!

– Men Peter har en mer voksen tilnærming til tekst, og skal få frem et budskap, og ligger nærmere visetradisjonen, sånn sett.

– Og i det partiet han synger, så bestilte Knut-Oscar mer eller mindre et vers på svensk! Så da måtte vi bare få ringt inn Peter og han hadde den siste tida lest mye filosofi rundt temaene forbruk, bruk og kast-samfunnet, profittjaget og en evigvoksende økonomi som åpenbart går på bekostning av både naturressurser og folk, og hvordan vi er i ferd med å skape et samfunn som er usunt for folka som skal være en del av det.
– Samfunnskritikk, med andre ord?

– Den har et budskap om at vi må ta et steg tilbake, og revurdere hva vi holder på med ja. Men vi liker jo også, som nevnt, å synge de tinga som låter kult og fett også. Så der kom liksom broadway og verdens ende inn. Så vi fikk både det seriøse budskapet til Peter, men også det litt storslåtte. Alle fikk sitt, og jeg husker vi satt i studio og bare «Nå snakker vi låt, ass!», forklarer Knut-Oscar med et stolt flir.

– Den minner meg litt om Brian Fallon og Gaslight Anthem?

– Ja, den har jo absolutt noe Bruce Springsteensk over seg, en mann som ikke evner å snakke med små ord, så den sammenligninga er jo ganske god!

– Likte deg bedre før – kunne vært på Rancids Let’s Go fra ’93!

– Takk, ja, det er kanskje noe med bassriffet i åpninga, der! Det er ei låt som gikk unna fort og gæli. Føler vi har klart å beholde mye av den spontaniteten som var der da vi spilte den inn. Den er ikke særlig produsert og bearbeidet i så måte, og skal bare være et lite stykke pønkrock. En litt sånn typisk fuck-you-låt, som vi gleder oss sykt til å få testa live. Den er hvertfall en høydare i øvingslokalet!

– I mitt hode dukker det hvertfall opp mer enn ett ansikt, når jeg hører tittelen. Men sikter du til noen spesielle?

– Hehe, jeg håper alle klarer å legge til sine egne ansikter når de hører låta. Men, nei, jeg er nok mer generell her.

– Den har mer terapeutisk effekt?

– Ja, den kan du vel si!

– Dere sammenliknes ofte med Jokke og Raga? Sistnevnte har jo ei låt med et liknende budskap, kanskje?

– Ja, og det er jo hyggelig det! Men det er jo ikke artister vi har hørt så mye på. Men vi havner oppi den sekken der, med dem, fordi vi synger på norsk.

– ..men dere lager jo SoCal på norsk!

– Nemlig! Takk! Det er akkurat det vi gjør!

– Alt jeg ber om er et mirakel – du påstår dere ikke overrasker så mye, men her trer dere jo frem som et ganske voksent band?

– Det er en låt jeg er veldig fornøyd og litt stolt av egentlig, svarer Åsmund. Den ble jo egentlig laget i et annet format, mer fingerspill på akustisk gitar, og i et helt annet tempo. Du kan høre fingerspillet ligger igjen i introen, bare med vreng og dobbelt tempo.

– Føyer seg jo fint inn i den visepønk-tradisjonen til Billy Bragg, Tim Armstrong, m.fl., hvor de gjerne spiller trad akkorder med fuzz på gitaren?

– Jo, takk, og tema for låta er jo ned den gata der også..

– Ja, for dere melder dere på med et ganske dagsaktuelt tema?

– Låta handler jo om global oppvarming og klimautfordringene, og hvordan kanskje spesielt Norge ofte slår seg på brystet som flinkest i klassen, med frisk fjelluft og reint vann, men så er vi på mange områder verstinger, dårlige på å ta hensyn til biologisk mangfold, og så videre. Men det er jo ikke bare misære og dystopi – siste del av låta forteller jo om hvordan vi klarte å lappe sammen ozonlaget, for de av oss som husker det. Og miljøet er jo på dagsorden, og løftes inn i skolen, og barn og ungdom er jo gira og bryr seg, så jeg er optimist og trur vi kan få til det mirakelet. Masse gründere som jobber med dette, teknologisk nyvinning, og sånn.

– Men dere er samtidig ikke redd for å bruke gode, gamle amerikanske muskelbiler i musikkvideoene deres?

– Hehe, i dobbeltmoralens navner, mener’u?

– Ja..?

– Nei, asså, fader heller – akkurat det der handler om estetikk! Det er bare sånne biler du må ha på film. Men vi har faktisk tatt noen grep, innad i bandorganisasjonen, og gjort en del kutt for å motvirke svinn. Kutta ut get-in rideren der det er mulig, og heller handla inn mat etter behov sjæl, tatt med egne vannflasker for å minimere bruken av engangsflasker av plast. Og når vi drar på akustisk turné så reiser vi med tog! Hele backlinen inn i kuvogna, og så tøffer vi avgårde. Og i forrige uke fikk jeg fiksa gitaren min for mer enn hva den er verdt. Så har den jo litt sentimental verdi, men det sparte oss jo også fra å hugge ned et mahognitre. Peter er jo, som sagt, veldig opptatt av dette. Så til tross for at vi bruker en og annen gammal amerikaner i videoene våre..

– Dere kunne jo ikke brukt en Nissan Leaf??

– Haha, nei! Men vi hadde jo sykkel i den første musikkvideoen vår, og den er faktisk med igjen i den siste! Manageren vår sin DBS Apache!

April?

Den ble opprinnelig spelt inn som en garageband-demo, for å lære Knut-Oscar GarageBand, men vi rakk aldri øve den inn med bandet, så den gikk i glemmeboka. Men da vi kom tilbake i studio igjen, på høsten, kom vi jo på at, faen, hadde vi ikke ei låt til?

– Ja, hehe, og det er jo ikke akkurat noen symfoni, det er ikke så mye som skjer i låta, men det er jo en del av dens sjarm. Den er forholdsvis lik som demoen, men uten de programmerte trommene.

– Ja, også prøvde jeg å utfordre og dra med Knut-Oscar på å skrive tekst med meg, «hva om vi drar denne veien» og «hør på det her, ‘a?», men fikk liksom ikke noe respons, og dette var jo like før vi skulle spille inn låta, så det begynte å haste. Men det viste seg at Knut-Oscar allerede hadde tekst. Det jeg trodde bare var noe jibberish på demoen, hehe. Så vi rushet han inn i vokalboden, og han la ned vokalen på første take, og vi fikk hørt ordentlig på hva han hadde skrevet. Det ble et ganske magisk øyeblikk.

– Ja, for det er du som har skrevet både tekst og melodi, Knut-Oscar? Den har noe litt sånn Armstrongsk gatepoesi over seg? Bruker en del undrende strofer, dikotomier og motsetninger, krigsmetaforer, men også om «smil i april»?

– Ja, akkurat det er jo om dattera mi.

– Fem gode netter for en dårlig dag? For et driv! Pønk med noen ganske heftige pop-hooks!

– Ja, vi kaller den grønsj-låta, sånn innad i bandet, selv om låta nok er mer jolly enn det meste som kom ut av Seattle. Men den raser ikke avgårde, men har mer den samme grooven som du finner i grønsj. Åsmund nynner nærmest en hybrid av bassriffene til Nirvanas Lithium og Come As You Are.

– Tematisk sett, da?

– Ja, det er jo en liten arbeiderklassehistorie, hvor jeg også legger inn en hommage til Working Class Hero, der siste verset i grunnen har samme budskapet: gjør du det dårlig får du tyn, men gjør du det bra så er det faen meg ikke godt nok, det heller.

– Den handler om noen på skråplanet, om prostitusjon..? Det skjer ting under brua?

– Ikke nødvendigvis, under brua langs Akerselva selges det jo dop, men det ekskluderer vel ikke andre sosiale fenomener, nei. Det er fortsatt ganske stor forskjell på øst og vest i Oslo.

– Et ofte underkommunisert problem i velstands-Norge?

– Ja, absolutt, og vi vil jo gjerne vise den delen av samfunnet også. Låta inneholder jo også en av strofene jeg er klart mest fornøyd med også: «Her nede er det mørkt, og aldri stjerneklart, men det blir månelyst hver eneste helg».

– Ei smart låt med et stort hjerte. Det er ikke uten grunn at tekstene deres brukes i norskundervisning, som eksempel på bruk av språklige virkemidler.

Åsmund blir litt brydd. – Jo, takk, det er utrolig hyggelig å få høre sånt.

– Ingen overtid?

– Operation Ivy, kommer det fra Åsmund med et kontant flir!

– Jah..!

– Hehe, ja, da jeg tok med meg låta i øvingslokalet første gangen, spurte jeg nykommeren vår, Eivinn, om han hadde hørt mye på Operation Ivy? Nei, svarte han. Okei, gå hjem å hør på plata dems, så prøver vi på nytt igjen i morra. Og Eivinn tok det tydeligvis seriøst!

– Ja, dere legger ikke skjul på likhetstrekkene?

– Neida, også bassen går jo veldig likt som [Matt «McCall» Freeman], og vokalen er tatt på ett take, med mer vilje enn talent, mer som på førsteplata vår. Litt surt men rått.

– Apropos vokal – det er ei låt som forteller om ganske graverende forhold?

– Det gjør den, absolutt. Hele bandet har på et eller annet tidspunkt vært tilknytta sånn arbeidsformidlingstjeneste, hvor du må rundt på byggeplasser rundt omkring. Du får en sånn rød hjelm påklistra «Rett mann på rett plass», og blir behandla ganske dårlig og bitcha rundt, og ingen hensyn til HMS eller sikkerhet. Knut-Oscar og broren hans ble nærpå drept en gang, da det dundra en container fra 30 meter i bakken, knapt en meter unna der de sto. Men det er ingenting i forhold til hvordan de utenlandske arbeiderne behandles. Mye underliggende og tidvis åpenlys rasisme, og generelt elendig behandling, kjefting og utnyttelse.

– Vi snakker om sosial dumping her?

– Rett og slett. Så enkelt kan du vel si det.

– Ja, og budskapet er jo eksplisitt og rett i trynet – ikke ulikt neste låt på plata?

Norge i dødt, hvitt og grått?

– Her bor det en del gammel Offspring og ikke minst Distillers?

– Ja, åpningsriffet er jo veldig Distillers, fra det grønne albumet..

– «Sing Sing Death House»?

– Ja, det, ja, refrenget også, i grunn.

– Det er ei rå låt?

– Altså, det er jo ganske langt mellom «Alt jeg trenger» og den her, men det viser jo også litt hvem Oslo Ess er. Knut-Oscar og jeg digger jo mye rå upolert pønk, og synes for eksempel de to selvtitulerte platene til Rancid [1993 og 2000] er de beste. Og på samme måte som vi alltid har med ei ska-låt, tar vi også med noe tyngre skyts på hver plate. Kakerlakkene og Napoleon for eksempel.

– Ja, jeg husker godt jeg ble overraska da jeg så Håvard blæste avgårde på Napoleon! Kjente han jo som trommisen til El Cuero og Creedence-coverbandet til Ollis – og nå spilte han plutselig ultraraske D-beats!

– Ja, og han hadde jo veldig sin tilnærming til d-beat, som var litt mer sånn black-sabbathsk.

Men det funka jo fett, om enn på en annen måte enn med Eivinn.

– Teksten er jo, atter, ganske dagsaktuell? Dere er ikke redde for å være politiske?

– Ja, dere har jo vært plaga med en del kjipe demonstrasjoner i Kristiansand også?

– Det må vi vel godt kunne si, dessverre, ja.

– Og selv om det vel er ganske opplagt for de fleste som kjenner oss..

– Fansen? Åsmund nikker samtykkende, men ser ikke helt komfortabel ut med utrykket.

– ..de som kjenner oss veit jo hva vi står for, at vi er mot rasisme og hele den greia der. Men noen ganger, når du ser på jævelskapen som skjer under valgkampen i USA men også her hjemme, så føles det veldig riktig å skrike det høyt, på plate. Gjøre noe mot avmaktsfølelsen.

– Ja, det var kanskje litt enklere før, når du kunne sloss mot nassene, enn når en må vase rundt blant kommentarfeltkrigere i ekkokammere på nettet?
Åsmund nikker samtykkende igjen. Oslo Ess innehar som nevnt  Norgesrekorden i antall konserter spilt på ett år, 200 i tallet, fra Bastøy fengsel til Svalbard, og alle dalstrøka mellom, og har fått et innblikk i hvor mye rart som beveger seg der ute

– Vi spiller jo absolutt over alt, og har jo ikke peiling på hva folk som kommer på konsertene våre skriver i kommentarfeltene sine, så vi har kanskje et behov for å få frem budskapet og hva vi står for.

– Siste låta på skiva, Om du kunne sett ham nå, er åpenbart ganske personlig? Vil du utdype noe om denne?
Samtalen får en mer alvorlig men respektfull tone. Åsmund leter litt mer etter ordene.

– Joa, det er jo ei låt jeg skrev til barndomskameraten min. En slags… klapp på skulder’n da han mista faren sin for noen år sida, på en ganske kjip måte.

– Men en far som også var viktig for deg?

– Ja, han hadde veldig mye å si for hvem og hvor jeg er i dag, med musikken og alt, egentlig. Jeg kommer fra en familie av gymlærere, som kun brukte musikk til dans, hehe, hvis du skjønner.. Mens faren hans kom fra musikkindustrien, og fôra oss med all musikken vi ville ha og input’en vi trengte. Nå skal han kameraten min bli far selv. Eller, han ble det, forrige uke, faktisk. Jeg skrev låta mens de var gravide, og den ble vel litt til da jeg gifta meg i sommer, og det gikk opp for meg hvor heldig jeg er som har mine foreldre. Så, da ville jeg i det minste gi han den låta.

– Det er en rørende låt.

Åsmund nikker anerkjennende.

Oslo Ess har, kanskje litt overraskende for bandet selv, flere bånd til Sørlandet. På tampen fikk jeg anledning til, blant annet, å oppklare et nå snart tiårig mysterium:

– Hvem er egentlig denne sørlendingen som skal komme med noe billig vin, i Gi meg noe dritt – låta dere slo gjennom med i 2010?

– Ja, du, hehehe, det er faktisk en kristiansander ved navn [Peter] Jørgen Haddeland! Vi ble kjent da jeg skulle begynne å studere biologi, på Blindern. Det var fadderuke, og jeg var egentlig mest keen på å sitte på Elm Street å drikke øl med Backstreet Girls. Så kikka jeg rundt meg, på flokken av streitinger, og sukket. Men ut av mengden sto det frem én kar i føkkings Rancid-t-skjorte! Jeg takket de høyere makter, og allierte meg selvsagt med han, som viste seg å være en jævla ålreit fyr også, heldigvis. Så ble vi anbefalt å ta utveksling på Svalbard i studieforløpet, og meldte oss på. Tenkte vel at det skulle bli flinkisene som fikk dra, men det ble jaggu bare han og meg! Så vi hadde the time of our lives der oppe, og herja rundt på snøscooter, og det er jo sånn rasjoneringskort på kjøp av øl, men ikke på vin..

– Stemmer, det er jo dyrere med melk enn sigaretter der oppe?

– Riktig, så det ble jo jævlig mye rødvin i den tida der. Så det er historia bak strofen «Longyearbyen, tyve min, jeg venter på en sørlending, han sku’ komme med noe billig vin, syklende på sykker’n din!». Han er fortsatt en jævla god venn av meg!

– Men hvordan ligger det an med kunnskapen om sørlandspønken? Hørt mye på Flying Crap, eller?

– Njaa, jo, litt, jeg kjenner til dem, Jørgen spelte en del av det for meg! Det er sånn mer farlig, nådeløs pønk! Jeg digger det, men det er ikke så tilgjengelig. De har vel hatt noen reunions?

– De kommer sammen når været tillater det, kan en vel si, sist sammen med Turboneger og Honningbarna! Sistnevnte kjenner dere jo hvertfall til?

– Ja, Honningbarna kjenner vi jo veldig godt! Herlig gjeng, som vi turnerte med helt i begynnelsen. Møter dem jo fortsatt i byen, både Edvard og Kristoffer, så vi har jo litt kontakt. Også spiller jo Knut-Oscar med Nils i the Needs. Honningbarna har tatt kule kursendringer med musikken sin, holder det ekte!

– Hører mye Refused i en del av det?

– Ja, de har jo hatt inne han svensken [Pelle Gunnerfeldt, red.anm.] som produsent, som nok har gitt dem litt av det hardcorepreget. De er et bra band!

Bandet fikk også et sørlandsk tilskudd i form av Simen Stensland på tangenter, om enn for noen år siden. Som tidlig utflytter er det kanskje et fåtall som husker ham fra rockescenen i Kristiansand, på tidlig totusentall, i band som Demolition og Lavatory. Simen kom inn gjennom Knut-Oscar og Åsmunds sideprosjekt, OnklP og De fjerne slektningene.

– Simen ja…herregud. Åsmund blir nesten litt andektig.

– Fy flate, han er det mest musikalske menneske jeg tror jeg har møtt, og han speller jo alle instrumenter dritbra. Spiller trommer som en m**********r, gjør han også! Har faktisk et nytt band coming up, beinhardt pønkband, med Simen på trommer og Larsen fra Upstrokes på bass og vokal! Bankrot, heter det, vi slepper faktisk første låta nå i april!

– Fett! Men har du noe kjennskap til Simens tidligere bedrifter, da? For eksempel Lavatory?

– Nei, egentlig ikke, han har jo nevnt det. Men det bør jeg få sjekka ut!

– Enn Danny Böse, da? Eller, Pål Inge, som han er døpt?

– Pål, jaa! Han dukka vel opp som Silver-fan ei gang i tida, og hang med den gjengen der, men introduserte seg til meg med «hei, jeg har hørt på Upstrokes, og jeg digger det!». Så har han vært med Oslo Ess siden dag én! En herlig type! En venn av bandet!

– Det var vel gjennom Pål jeg også stiftet bekjentskap med dere, på Myspace, selvsagt.

– Han er en god ambassadør å ha.

Vår tid er oppbrukt, og Åsmund må haste videre. Knut-Oscar ramla av noe tidligere. Men ble vel sikkert både tre og fire kvarter mer enn Oh-K-town hadde spurt om. Vi blir enige om å nerde mer over felles musikkinteresse i en ikke altfor fjern fremtid. Forhåpentligvis. Inntil videre er Pønk, rock og harde kår en særs god introduksjon til hva Oslo Ess er, men gir også innsikt i musikken og bandene som har vært med på å forme Oslo Ess.