Jeg lot være å bruke penger i tre måneder. Det gjør jeg ikke igjen.

Tekst: Mai Linn Tronstad


I dokumentaren «Living Without Money» blir vi kjent med tyske Heidemarie Schwermer, en ytterst interessant dame. Dessverre døde hun i 2016, 73 år gammel, men hun rakk å inspirere mange mennesker før det.

Det ultimate eksempelet

De siste 21 årene av sitt liv levde Heidemarie etter eget ønske helt uten penger. Før hun tok dette valget jobbet hun som lærer og psykoterapeut. Etter å ha sagt opp jobb og leilighet bodde hun hos venner og bekjente. Til gjengjeld hjalp hun dem med det de måtte trenge, og levde i så måte i et slags «byttesamfunn». Hun reiste rundt i verden og holdt foredrag mot billetten dit, deltok i tv-programmer og skrev boka «The sterntaler experiment – my life without money». Både bokinntekter og pensjon ble gitt bort, ingenting beholdt hun selv.

Heidemarie Schwermer levde uten penger i 21 år. Foto: Living Without Money

livingwithoutmoney.org kan du se dokumentaren om Heidemarie og på ToughNickel.com kan du lese historien hennes.

Etter en slik innledning kan mitt lille prosjekt lett drukne i all sin ubetydelighet. Noe lærte jeg likevel av å leve forbruksfritt i tre måneder i strekk, uten at det kan sammenlignes med Heidemaries ekstreme men inspirerende livsstil.

Mine regler

Journalist Mai Linn Tronstad. Foto: Birgitte Klækken

Jeg satte opp et eget regelverk for perioden: De faste regningene skulle gå sin gang, som strøm, internett og huslån. Bortsett fra dette skulle jeg ikke bruke ei eneste krone i løpet av tre måneder. Sosiale treff, aktiviteter og gaver måtte være helt gratis. Kreativiteten skulle få kjørt seg.

«Jeg bestemte meg for at dette prosjektet måtte vare i tre måneder, skulle det være noe å skrive hjem om»

Jeg skulle leve av maten jeg hadde i skuffer og skap og hadde ikke handlet inn noe ekstra på forhånd. Måtte jeg ha noe kunne jeg til nød bytte en matvare eller to med venner eller familie.

Tanken bak

Kort og kontanter ble lagt på glass under prosjektet.

Med all respekt for dem som ufrivillig har lite å leve for, jeg påstår ikke at det er lett å leve uten penger over tid, det kan jeg heller ikke si noe om. Det å aldri kunne unne seg noe høres både vondt og frustrerende ut. Min lille utfordring skulle simpelthen bare lære meg å senke forbruket, se hvor lenge maten i skapet kan vare, hvor mye gøy man kan finne på gratis – og hjelpe meg med å bygge opp igjen en skrapa buffer.

Det var mot slutten av fjoråret at pandemi og nedstengning brått gjorde frilanstilværelsen mindre lukrativ. Jeg sa til meg selv at jeg skulle gå to uker uten å bruke penger, som en slags økonomisk detox. De to ukene fløy ubemerket av gårde, så her måtte det hardere skyts til. Jeg bestemte meg for at dette prosjektet måtte vare i tre måneder, skulle det være noe å skrive hjem om.

De siste dråper nytes

Ingen dyr gikk sultne under prosjektet. Sprit ble byttet bort mot kattemat.

Jeg hadde én vinflaske jeg tviholdt på i tilfelle det skulle bli en festlig anledning i løpet av prosjektet. Og ganske riktig, en god venninne feiret bursdag og flaska var gull verdt. I tillegg hadde jeg en bitteliten skvis igjen av en vinkartong. Skvisen ble nytt hos en god venn første uka i prosjektet, mens vi nerdet over nysluppet konsertopptak med Nick Cave. Gratis underholdning og topp stemning. Etter dette måtte jeg ty til te da jeg ellers ville tatt meg et glass vin. Jeg skal ikke påstå at det gjorde samme nytten, alle vet at filmen «Et glass til» ikke hadde blitt Oscar-kandidat om det var te de eksperimenterte med. Jeg ble forresten så lei te at jeg ikke har rørt det etter prosjektet.

Emosjonell godtehunger

Jeg kjente tidlig på hvor mye større pris jeg satte på hver lille ting, det var ingen selvfølge å ha tilgang til noe som helst lenger. Kan du være med på én fest i løpet av tre måneder, et kvart år, betyr den litt ekstra for en livsnyter. Har du ikke sjokolade i skapet, ei heller noen mulighet til å kjøpe det, kan jeg skrive under på at du får lyst på det. Etter noen uker skulle jeg ta meg selv i å spise sprø løk som chips og lengte enormt etter alt usunt – om så bare ei lita peanøtt.

I mine notater fra perioden har jeg skrevet med store bokstaver under uke ni: «FØLER UTFORDRINGA BEGYNNER NÅ, GLEDER MEG TIL Å KUNNE KJØPE DIGG!»

Det var litt deprimerende å tenke på hvor lenge det var til jeg skulle få smake på livets usunne goder igjen. Med den usedvanlig sterke takknemlighetsfølelsen på den andre siden, vippet humøret mitt fra den ene ytterkanten til den andre. I en story på Instagram snakker jeg om hvor mye jeg savner digg, som om det skulle være en viktig del av livet. Kanskje det er det? Mangelen på digg gikk i alle fall ikke upåaktet hen. Spesielt ikke de tre gangene jeg var i «den tida i måneden» hvor man har vondt i magen og bare vil legge seg under dyna med godisen.

Hjemmebakt brød og hjemmelaget pålegg reddet mange frokoster.

Litt sårt

I tillegg var det noen sosiale treff jeg måtte si nei til fordi det kostet penger. Venner og familie var flinke til å besøke meg, men livet var likevel ikke helt som vanlig. Noen ting gikk jeg glipp av. Det var oftest de tingene vi strengt tatt ikke trenger for å leve, men de som gjør livet verd å leve. Krydderet i hverdagen. God mat og drikke, kulturopplevelser, treff med familie og venner. Det kunne føles litt sårt.

Lure byttehandler

Rent ernæringsmessig klarte jeg meg greit med det jeg hadde i skapene, i tillegg til et par byttehandler. Da to kompiser var hos meg på lunch, fikk de nybakt brød og hjemmelaget pålegg med seg hjem. Til gjengjeld hadde de med ferske grønnsaker til meg, vertinnegaven kunne ikke vært bedre. På et annet tidspunkt byttet jeg spriten jeg aldri drikker mot blautfor til kattekidsa. Et kupp, spør du meg (eller kattene).

Greit med grønnsaker som kan høstes store deler av året i hagen.

Det var under dette prosjektet jeg for alvor begynte å bake eget brød, noe som har kommet godt med siden. En kreativ kake fant jeg også opp, da jeg måtte ha noe søtt. I tillegg til mel hadde jeg tørka kikerter og bønner i hus, noe jeg lager hjemmelaget pålegg av. Ellers gikk det mye i havregrøt og supper. For en ivrig hobbykokk som elsker å lage plantebasert mat av friske grønnsaker, og som i tillegg synes maten må se like god ut som den smaker, ble det litt kjedelig stemning på kjøkkenet under eksperimentet. Jeg savnet friske råvarer.

Kreative gaver

Mormor var en av flere jubilanter jeg måtte trylle fram gave til.

Én ting er å tyne seg selv, men man vil ikke virke gjerrig mot andre. Gaver var derfor en egen utfordring i den spesielle perioden. Jeg kunne ikke ødelegge prosjektet ved å kjøpe noe nytt eller gi penger, jeg måtte være kreativ, selv om det var både jubileer, bursdager og konfirmasjon i løpet av disse tre månedene.

Det skulle vise seg at det ikke bare var mat jeg hadde i skapene, jeg hadde nok nye, fine ting til å finne passende gaver til hele bunten. De fikk i hvert fall ikke mindre enn de ville gjort under vanlige omstendigheter, tvert imot, og alle virket fornøyde. Heldigvis, dette var min største frykt i løpet av perioden. Jeg la også ekstra flid i å tegne personlige kort og lage video-hilsener ved siden av.

Det drar seg til

Takknemlighetsfølelsen var intens, det er den jeg vil huske best fra det hele. Hver matvare fikk en ny mening. Kakene i konfirmasjonen var ut av en annen verden, restene jeg fikk med hjem for gode til å være sanne. Sjokoladen og lakrisen ei venninnene hadde med på besøk var reine julaften. Jeg satte også stor pris på gratisarrangementer, men unngikk ellers byen med sine fristelser. Kafébesøk ble bytta ut med termokopp og walk-and-talks. Rare matvarer ble endelig brukt, men det ble aldri helt tomt i skapene mine. Det er utrolig hvor lenge man kan leve på en ok matbeholdning når man bor alene, selv med mange besøk.

«Kafébesøk ble bytta ut med termokopp og walk-and-talks»

Slutten, og en ny start

Etter tre måneder var det likevel nok, jeg ønsket ikke å tyne utfordringen enda lenger, etter å ha klart å leve helt forbruksfritt i tre måneder i strekk. Målet var nådd – akkurat tidsnok til tikronesmarked på Meny! Jeg hamstra inn basisvarer og fylte nesten tomme skap. Plutselig var det umulig å se hva som hadde foregått i heimen de siste månedene.

Første handel etter perioden. Tomme skap ble fylt opp i rekordfart.

Jeg har aldri handlet hyppig, heller vært en typisk ukeshandler. Etter disse tre månedene kan det lett gå flere uker mellom hver butikktur, nå vet jeg jo hvor lenge man kan klare seg på det man har. Tre måneder med null forbruk praktiserer jeg dog aldri igjen. Jeg kom nemlig litt ut av balanse. Ett ytterpunkt etterfølges gjerne av et annet, er min erfaring.

Jakten på balanse

Fra et lykkelig øyeblikk da jeg igjen kunne nyte vin og kultur.

Etter null forbruk var det ekstra digg å kunne unne seg noe godt. Det begynte å merkes på klærne, så jeg unnet meg noen mer løstsittende plagg. Og hva med noen søte skåler til søtsakene jeg endelig hadde i hus? Netthandelen var i gang. Jeg, som alltid har vært opptatt av å støtte lokale butikker, handlet plutselig unødvendige ting på nett fordi jeg kunne. Ikke i et tempo verdig Luksusfellen, men likevel. Et ønske om mindre forbruk for miljø og egen økonomi var en drivkraft bak prosjektet, jeg kunne ikke ende opp med det motsatte!

Jeg fikk satt inn noen tusen ekstra i pensjonsfondet, du kan helt klart spare masse i en forbruksfri periode, men det går lett andre veien i etterkant. Det er skummelt hvor fort pengene kan fly avgårde når du forviller deg inn på nettet. Heldigvis har det roet seg, det var verst rett etter den økonomiske fasten. Jeg repeterer aldri de tre månedene, men jeg lærte mye av å tvinge meg gjennom dem. Blant annet dette: En god balanse er det jeg egentlig higer etter. Det blir mitt neste livslange prosjekt.