Krautrock-bandet Drongo fra Kristiansand er ute med sin etterlengtede debutskive. Og de vil at du skal danse. 

Av Jan Frantzen. Foto: Alvilde Horjen Naterstad


– Man prater om å gjøre noe når man er full, og så gjør man det faktisk, sier Drongo-trommis Hans Uhre, i et forsøk på å forklare hvordan bandet som opprinnelig var en kvintett, er blitt utvidet med ytterligere tre medlemmer.

Alle åtte har bakgrunn fra musikkstudiet på UiA, og gir fredag ut debutalbumet «1».

Sjanger? Uhre kaller det krautrock-inspirert instrumentalmusikk. Hvis du lurer på hva det betyr, kan du høre en smakebit her.

Eller her:

Det handler om riff, rytmer og støy, og alt koker ned til dette: Drongo vil få folk til å røre på seg. Bevege kroppen, trampe takten, hoppe, rocke, breake, booge – whatever.

– Jeg har en teori om at alle egentlig vil danse. Det er ingen som ikke vil danse. Det er jo der musikk kommer fra. Man slo på ting og danset, sier Uhre.

– Folk skiller mellom mosh og dansing, men hvordan er det å gynge og bevege seg til musikk ikke dansing? sier trommisen, som blant annet er inspirert av techno og klubbmusikk, i tillegg til gammel krautrock som Neu! og Can.

Lite slåssing

Drongo-gjengen begynte å spille sammen i 2019, og spilte inn debutalbumet allerede før jul samme år. Planen var utgivelse i fjor sommer, og heftig konsertvirksomhet.

Så kom Covid.

Det siste året har Drongo møttes når det har vært mulig, og bandet har nå med seg et godt innarbeidet repertoar når konsertlokalene åpnes igjen.

Bandets sjel ligger i mangfoldet. Åtte medlemmer betyr utallige ulike tanker, meninger, referanser og innfallsvinkler.

– Vi lager all musikken sammen. Man kan komme med ideer, men alt knas av bandet, og ingen har mer de skulle sagt enn andre.

– Men, altså. Åtte stykker i ett band… Mye bråk? Krangling? Slåssing?

– Forbløffende lite. Jeg bare venter på at det skal komme. Det hender vi er uenig, altså, men vi er ikke opptatt av hvem som skal eie ideene. Man eier det man spiller, og da forsvinner egoet litt. Krangler oppstår jo ikke fordi man er uenig om hva som er den beste ideen, men fordi man er uenig om hvem sin idé som skal brukes.

Vil ut av byen – og landet

Drongo kan ikke akkurat beskyldes for å være kommerse. Så hvordan overlever en krautrock-inspirert instrumental-oktett i 2021?

– Jeg hadde håpet svaret skulle være å spille masse konserter. Det har ikke vært mulig det siste året, men blir det forhåpentligvis snart. Og så må vi komme oss ut av landet. Det er ikke levedyktig med et slikt band i Norge. Det koster altfor mye å flytte på åtte personer.

– Og hva er strategien for utlandet?

– Sende jævlig mye mail. Men først av alt må vi få en gig utenfor Kristiansand. Alle konsertene som har vært planlagte andre steder er blitt avlyste på grunn av pandemien.

Annen holdning til musikk

Drongo er en navnet på en fugl, og navn på dyrearter er gjennomgående i bandets låttitler. Fordi en rød tråd er god å ha når man spiller instrumentalmusikk.

– Vi kunne kjøre den typiske jazzprofilen, med bilder av bandet i ullgensere, eller et tema som folk kan assosiere oss med. Det ble det siste. Og jeg er glad i dyr, sier trommeslageren.

Uhre spiller også andre instrumenter. Og han tar gjerne en økt bak miksebordet i sitt eget studio på Odderøya.

– Jeg har alltid, på grunn av økonomi og et slags kontrollbehov, lært meg mye. Hvis man skal overleve som musiker så må man enten være så hyggelig at man blir kompis med alle, eller så må man lære seg å gjøre veldig mye forskjellig, sier 31-åringen.

Han tror de som studerer musikk i dag ofte har en litt annerledes tilnærming enn tidligere. Litt mindre flinkis-aktig.

– Jeg tror det er en litt annen holdning nå. Det reflekterer samfunnet generelt, unge i dag er mindre opptatt av hva som er kult. Man er mer åpen for at det finnes mye å velge mellom. Og det er bra.