Vi er på tur til Danmark, 11 – åringen og jeg. Bare noen dager. Borte fra hverdagen. Vi reiser med båt og tog, buss ved behov. Lavbudsjett. Det er sabla fint, bare oss to. Vi snakker om alt mellom himmel og jord, men mye om hvor godt vi har det – om hvor heldige vi er.

Av red.

Fotos: Tor Erik Schrøder

__________________________________________________________________________________________________

Eller, kanskje det er meg som tar opp temaet mest. Jeg vil at han skal vite hvor priviligert han er, hvor heldige vi er som kan gjøre dette – selv om vi reiser low budget.

Men hva er hans forutsetninger for å forstå? Hvordan kan han sette seg inn i hvor heldige vi er, han som har vokst opp omringet av skjermer, av søtsaker, av alt som vitner om overskudd, overflod? Det er ingen enkel oppgave, og kan hende jeg legger for mye i det. Kan hende vi heller burde reist til slummen i Mumbai, de arabiske kvarterene i Marseille.

Danmark har ord på seg til å være en av Europas grønneste lunger. Her har de lenge vært fremme på økologisk mat, på resirkulering, på det å tenke og leve grønnere. Sunnere. Renere mat. Men det er også her det slår meg at Danmark, på lik linje med Norge, selvfølgelig også er innhentet av den internasjonale kapitalismen, den som legger føringer på hva som er innafor og hva som ikke er det.

Foto: Tor Erik Schrøder

Når jeg skriver dette, sitter vi på Hovedbanestasjonen i Kjøbenhavn, på Dunkin’ Donuts – en amerikansk kjede på lik linje med Mc Donalds, med Starbucks og Burger King; Kjapp, sukret ferdigmat og et evig hav av éngangs-emballasje. Vi drikker te og kaffe. Det flyter av søppel på gulvene, de to suppeldunkene ved disken renner over av plast, av papp (med plast), servietter, teposer, rørepinner (av plast) og tomme sukkerposer. Det finnes ingen sortering. Det er litt sjokkerende. Vi snakker 2019.

Nå nylig lærte jeg at all plasten vi sorterer ikke blir gjenvunnet på lik linje med hvor ofte vi oppfordres til å sortere den. De asiatiske landene som tidligere tok den imot, har sett seg lei. De har ikke plass til mer. Lagrene er fulle, plastbergene vokser seg store som fjell.

Jeg sitter og ser ut av vinduet på Dunkin’ Donuts, ser på menneskene som driver forbi. Det er søndag i hovedstaden og det er kanskje ikke like travelt som det var her torsdag ettermiddag, når toget vårt rullet inn på stasjonen. Nå forstår jeg plutselig hvorfor livene våre har blitt slik. Vi bor i byer. Vi har det travelt, vi har ikke tid til å lage søndagsmiddag, til å drikke morgenkaffen ved kjøkkenbordet. I stedet bidrar vi til at søppelbergene vokser, til at søppel-øyer store som kontinenter fortsetter å vokse i Stillehavet. Det er ikke greit.

Foto: Tor Erik Schrøder

Jeg er for at næringslivet skal blomstre, jeg er for at gode, private idéer blir til trygge arbeidsplasser og bedre levekår for flere. Jeg er for å legge til rette for en stabil og jevn økonomisk vekst, slik at det er mulig å jobbe 6 – 8 timer daglig og likevel vite at regningene blir betalt, at barna har det bra.

Men hvorfor skal vi legge til rette for at noen som i utgangspunktet har nok, skal få mer, mye mer? Slik jeg ser det, bidrar en slik tenkning til at nettopp fjellkjedene av søppel vokser, at fortvilte arbeidere som jobber for mye fremdeles ikke har nok, at barn som vokser opp ikke opplever den tryggheten alle barn fortjener.

Forleden dag leste jeg en sak i Dagens Næringsliv om en kar utenfor Tromsø som driver med lakseoppdrett. Ha driver et lite bruk med en håndfull ansatte, lave utslipp og sannsynligvis den høyeste fortjenesten innen oppdrett i Norge. Han forteller at butikken går bra, men at han ikke er så opptatt av å tjene mye penger. Han er mer opptatt av å bidra til å skape trygge, gode arbeidsplasser, en levedyktig økonomi og samtidig forsøke å finne ut hvordan de kan drive enda mer bærekraftig.

Da slår det meg: Fyren snakker egentlig bare sunn fornuft. Han har et forhold til de verdiene han forvalter og en beundringsverdig ydmykhet for havet – vi forstår at han kjenner sin besøkstid.

Foto: Tor Erik Schrøder

Jeg har drevet med mye rart i mine 44 runder rundt sola, men jeg har aldri vært sulten lenge. Jeg har alltid hatt tak over hodet så sant jeg har ønsket det. Aldri vært ordentlig rik, aldri vært ordentlig fattig. Jeg har hatt griseflaks.

Se rundt deg. Er det ikke helt sjukt å tenke på at flaten du leser dette på, på en skjerm eller en trykksak, at alt dette kommer fra ett sted, det kommer fra planeten Tellus, fra jorda. Og med jorda som utgangspunkt, har vi altså klart å lage datamaskiner, trykkpresser, røde roser, tyggis, siviliserte mennesker.

Det er fint at de som skaper verdier har det bra, på lik linje med dem som bidrar til at verdiene deres vokser, har det bra. Men vi trenger ikke overdrevent høyt forbruk for å ha det bra, vi har ikke behov for mer plastikk for å ha det bra. Vi har behov for trygghet, for stabilitet, for kjærlighet.

Og til dere som har mer enn nok, og har hatt det lenge; Bidra! Som eier av et stort, multinasjonalt foretak: Bidra! Som gründer av en blomstrende butikk: Bidra! Som innehaver av en god idé som har vokst seg til en stor og velrennomert bedrift: Bidra.

Bidra med litt av overskuddet ditt til å gi tilbake til det samfunnet som bidro til at nettopp du fikk gode vilkår rundt det å bygge din velstand.

Bidra.

Og selv om mange av dere gjør nettopp det, trenger vi at alle blir med. På den store dugnaden.

Foto: Tor Erik Schrøder

Dette innlegget ble opprinnelig trykket i Oh K-Town #1