Kaisa H. Suckow bretter ut erfaringen som fattig i Kristiansand i kommende bok og forklarer hvorfor Kristiansands brandingkonsept En by for alle blir en provokasjon.

 

Av Maja Hagen Torjussen
Bilder: Maja Hagen Torjussen + Privat

__________________________________________________________________________________________________

Kaisa har fått innvilget 125 000 til manusutvikling av prosabok med arbeidstittel White Trash Manifesto, av Fritt ord. Boken skal publiseres på Manifest forlag og fattigdom og sosial mobilitet i Norge skal inn i et erfaringsperspektiv rettet mot forskning og statistikk.

– Det skal først og fremst være en erfaringsbasert bok; et supplement til det som finnes på feltet i dag. En bok jeg selv hadde trengt å lese, sier Kaisa.

Ferdigstillingsdato på boka er i oktober i år. Kaisa leser Lotta Elstad med En såkalt drittjobb og Mamma er trygda av Mimir Krisjansson, som inspirasjon. 

– Agendaen min er å være en bidragsyter i å belyse den norske fattigdommen. Jeg håper å kunne belyse de usosiale mekanismene som holder fattigdom til livs i Norge 2021, sier Kaisa og fortsetter:

Et liv i fattigdom handler ikke bare om å ikke ha penger på konto. Det handler like mye om søvnløse netter, tannverk og et liv levd fra hånd til munn. Hvilke forutsetninger man får som barn i en fattig familie, hvilket liv man lever.

Kaisa er ikke sosiolog eller økonom, noe hun tror og håper vil være en fordel. At det er nok av fagpersoner som kan si noe generelt om temaer som sjelden passer inn i det generelle.

Med boka har Kaisa noe hun betegner som et hårete mål. Nemlig å nå politikere og mennesker som lever i fattigdom, bli en bidragsyter i debatten om forskjellsnorge.


Fattig med master og fulltidsjobb
Kaisa har mastergrad og er fulltidsansatt i Kristiansand kommune. Likevel er familien hennes på seks personer per definisjon fattige.

En by for alle og Barnas by er veldig provoserende, fordi Kristiansand ikke er det, sier Kaisa.

Kaisa begynte å drodle med en idé i slutten av november i fjor. Hun ønsket å lage en håndbok til økonomisk selvhjelp for mennesker som ikke har vokst opp i en familie med økonomisk teft. Dette ønsket var basert på hennes egne erfaringer med penger. I 2019 ble Kaisa ansatt i kommunen. Siden da har hun brukt lønnen sin til å tilbakebetale store summer i usikret gjeld, inkassoregninger og MasterCard. 

Saken fortsetter under bildet

– Når jeg tok opp lånene skjønte jeg ikke effekten av en høy rente. Da jeg skulle rydde opp betalte jeg ned 265 000 på et og et halvt år. Jeg har forhandlet med vanvittig mange inkassoselskaper. Jeg kjenner ingen i verden som er så frekke som dem.

I denne prosessen begynte Kaisa å skrive ned alt hun hadde lært når det kom til økonomi, med utgangspunkt i hennes situasjon. Hvor og hvordan man kan skaffe ting og tjenester gratis. Hun leitet for å finne ut av hvor man kan søke om gratis varmepumpe, kulturtilbud, utstyr og tilbud for barn som ikke koster skjorta.

Kaisa stikker nål i ballongene.

Kristiansand kommunes prosjekter, Barnas by. Kristiansand som Byen for alle.

– Kristiansand by er byen for alle med penger. Byen for alle barn med foreldre med penger, sier hun og eksemplifiserer med Aquarama:

– Kristiansand kommune dreit seg ut når de fjernet det kommunale svømmeanlegget og heller bygget det dyreste svømmeanlegget i landet. Det finnes barn i kommunen som aldri har vært der. Der har kommunen skapt forskjeller, ikke forebygget dem, sier Kaisa.

Da Kaisa begynte på håndboken med tips og hacks for fattige familier med barn så hun at første kapittel handlet om henne og hennes egne erfaringer. En skildring om hvordan det var for henne å gå på fattighuset for å hente mat. Hvem hun møtte i køen og hvordan den opplevelsen var.

– Det er skam, en følelse av at man fullstendig har feilet. Selv om jeg opplevde stor desperasjon da jeg var der, følte jeg også at jeg opptok en plass. Andre trengte kanskje dette mer enn meg.

Kaisa forklarer at man fort antar at dersom man har en mastergrad og en hundre prosent stilling i kommunen så går ting på skinner. Per definisjon er familien til Kaisa fattig.

På Grim, i Kristiansand, hvor Kaisa bor, er det en overrepresentasjon av fattige barn, og Kaisas familie er en del av denne statistikken. Kaisa bor med sin samboer, og fire barn.

Saken fortsetter under bildet

Fattig og rik ressurs
Kaisa forklarer at foreldrene i Kristiansands fattige familier er en viktig ressursgruppe for kommunen og andre som arbeider med forebyggende arbeid. Mennesker her bør være en referansegruppe. Det er disse familiene som vet hvor skoen trykker, hvorfor systemene og ytelsene ikke virker.

– Hvordan de langsiktige planene er umulige å forholde seg til. Det er vanskelig å gjøre langsiktig smarte valg, når det hver dag står på krona, sier Kaisa.

Når Kaisa snakker med mennesker utenfor fattigdom så vet de ofte om flere steder å henvende seg, flere ordninger man kan rette seg mot for å få hjelp. Å skaffe en oversikt over hvor man kan henvende seg krever mye kunnskap, kapasitet og ressurser.

Nå er det snart valg og Kaisa ser på hva som gjøres og hva som har blitt gjort for å forebygge fattigdom. Når vi snakker om fattigdom, snakker vi ofte som om den ikke finnes i Norge. Om fattige i Afrika eller USA, og om vi snakker om fattige i Norge snakker vi om innvandrere eller flyktninger. I Kristiansand er overvekten av fattige barn hvite og norske. Ifølge statistikker Kaisa arbeider med, ser hun at minoritetsbarn i større grad klarer å komme seg ut av fattigdom, men det klarer ikke norske barn.

– Det har jeg kjent på selv. Jeg har vokst opp i fattigdom og har levd mesteparten av mitt voksne liv i fattigdom. I boka mi vil jeg prøve å avdekke hvilke faktorer om gjør sosial mobilitet vanskelig. Jeg har sett en typisk faktor som driver folk ut i fattigdom. Det er gjeld. Før koronaen brøt ut klarte ikke 23 prosent av befolkningen vår å betale en uforutsett utgift. Koronaen har nok gjort den statistikken enda mørkere. Nordmenn skylder 160 milliarder i usikret gjeld. 70 milliarder av disse er kredittkortgjeld. Jeg kjenner folk som betaler barnehage og mat med kredittkort fordi de ikke har penger. Eller som kjøper julegaver til ungene med kreditt, vi bor den byen i Norge som bruker mest penger på julegaver, samtidig bruker 3 av 10 nordmenn kredittkortet til pakkene under treet.

Kaisa forteller om SSB sin undersøkelse om norsk livskvalitet fra 2020. Den delen av befolkningen som skårer signifikant dårlig er arbeidsledige, personer med lavinntekt, og lavt utdannede, samt mennesker som ikke er heterofile. En av faktorene til høy livskvalitet er for eksempel en utenlandsreise i året.

– Dette kan høres litt flåsete ut, men det finnes en slags norm om at det er vanlig å reise på en sydenferie i året, det er vanlig å kjøpe hus med høy standard, det er vanlig med to foreldre med lappen og gjerne hver sin bil. Dette ligger som forventning til et selvfølgelig liv, men realiteten er en annen for ganske mange av oss.

Kaisa tror disse forventningene kan være faktorer som gjør at Norge er ett av landene i verden med høyest usikret gjeld. Man vil ikke være den forelderen som aldri tar med barnet sitt på ferie til utlandet.

– Den enorme gjelden vi ser vitner om en lite bærekraftig kultur. De som skaffer seg disse godene, har i mange tilfeller ikke råd til det. – Høsten 2020 ville regjeringen med Monica Mæland (H) i spissen endre norsk inkassolov og redusere hvor mye inkassofirmaene kunne tjene på folks ubetalte regninger. Hun halverte inkassogebyrene på små beløp under 500 kroner. I praksis gikk dette fra 70 til 35 kroner. Det er nok ikke disse beløpene som får privatøkonomien til å rakne fullstendig, men de høye ubetalte beløpene. Jo mer du skylder, desto mindre var Mælands kutt. Jeg leste om inkassoselskapene og Melin Collectors, deres oppdragsgivere er i hovedsak legekontorene. I 2017 tjente de 70 millioner på at folk ikke hadde råd til å gå til legen. Å tjene penger på folks ulykke er og blir feil. Jeg ser for meg gamle og fattige som ikke har råd til å gå til legen, og på toppen av det blir de straffet ytterligere økonomisk, sier Kaisa.

Hun forklarer at det er fristende å si at politikere har ansvaret.

– Alle er tverrpolitisk enige i at man skal motbygge fattigdom, men endringene som kommer på bordet er usosiale. Husbanken skal gi bostøtte til de av oss som har økonomiske utfordringer, og spesielt oss med barn. I 2019 kuttet Mæland støtten til husbanken med 23 millioner kroner. I følge Mæland er det færre som trenger bostøtte nå, men det er fordi inntektsgrensen er så lav at dersom du er på «Husbank-nivå» mangler du ekstremt mange andre primærbehov også. Høyreregjeringen bevilger mindre penger til Husbanken samtidig som satsene ikke holder tritt med økningen i leiekostnadene på boligmarkedet. Boutgiftene har i snitt økt ca 1700 kr siden sist satsene ble satt. Samtidig regner regjeringen barnetrygd og barnebidrag som inntekt og trekker det fra utbetalingene til de som er nødt til å søke om sosialhjelp på NAV. I takt med dette har maksprisene i barnehagene økt. Alt i alt får lavinntektsfamiliene betydelig mindre hjelp fra det offentlige under dagens regjering.

For å gi ett eksempel: Dersom Kaisas familie med to foreldre og fire barn tjener litt mer enn 31 000 kroner totalt i måneden, altså en total årsinntekt på 380 000, får de ikke hjelp fra Husbanken til bostøtte. Leiekostnadene deres er 13 000 kr som er en gjennomsnittlig leiepris for bolig med tre soverom i Kristiansand.

Saken fortsetter under bildet

Foto: Maja Hagen Torjussen

Miljøbregreper mindre stigmatiserende enn fattigbegreper
– Det kan være mindre stigmatiserende for fattige å bruke miljøbegrepene rundt konsumering framfor fattigdom. Dette kan bidra til å forebygge stigmatiseringen.

Hun forklarer at miljøavtrykket vi etterlater oss vil begrenses dersom flere benytter seg av tilbud som for eksempel Bua, som leier ut gratis utstyr hele året. At fotballlag og svømmelag låner ut utstyr uten at dette trenger å være fattigdomstiltak, men for å senke miljøavtrykket. At kommunene må ta ansvar for at barn uavhengig av økonomisk tilhørighet kan delta i aktiviteter uten at det blir et stigmatiserende opplegg.

Noen kommuner i Agder har det som kalles kulturkortet, for å gi barn i lavinntektsfamilier mulighet til å delta på fritidsaktiviteter eller kulturtilbud. Dette løses på forskjellig måter.

En kommune i Agder har ett slags klippekort som du må vise på f.eks kinoen, som en ansatt må stemple. Dette tror jeg kan øke stigma og forskjeller fremfor å forebygge med bruka av et slags rasjoneringskort.

Arendal kommune har en ordning der man kan logge inn hos dem og betale via en portal. Fritidskortet gir barn et slags gavekort på kulturaktiviteter, på 1000 kroner i halvåret.

– Jeg hadde kjent på mindre stigma slik, enn å komme med et rasjoneringskort og lua i hånda, sier Kaisa.

Kaisa forteller om flere bedrifter som ser på muligheten ved å leie ut ting i tråd med samfunnsansvar. Hos Bergans kan man leie utetøy til barnet sitt. Går det i stykker, så tar Bergans ansvar for å reparere det. – Jeg tror det er mye som peker mot at vi må tenke nytt rundt å eie sitt eget.

En flinkis venstreside
Politisk advarer Kaisa den politiske venstresiden mot å være for akademiske. Det gir inntrykk av at politikerne ikke har stått på gulvet selv. For akademisk språk skaper en distanse mellom politikk og folk. Norsk venstreside er flinkis, og få av politikerne har toverdig vært ute en vinternatt selv. Da blir det kanskje mindre troverdig at de skal kunne hjelpe oss lever i systemene de prøver å endre. Politikerne skal speile oss, som vanlige mennesker fra alle klasser i Norge, ikke være en gjeng flinkisser som aldri har ett hårstå som ikke ligger i feil retning. Gi meg noe ekte, si noe rett frem!

– Her har Frp og Demokratene spist av venstresidens velgere, med en mer populistisk retorikk. De fremstår som den radikale fritt talende vaktbikkja til mannen i gata. Totalt feilslått selvsagt.

Kaisa kjøper ikke at disse partiene har noen gode løsninger for fattige familier i Norge. Høyresiden lokalt og nasjonalt, slik hun ser det, har ikke vist at de arbeider med forebygging av fattigdom og utjevning av forskjeller, heller helt motsatt. Høyresiden skaper forskjeller, og nører opp under dem.