Nei, det er ikke et sedvanlig comeback vi snakker om, men Munch fra KRS var et av de ledende kunst-/industrirock-banda i Norge og lanserte hele fem album mellom 1987 og 1992. Ett av dem, Excessive Mobility, har aldri blitt utgitt på CD og det jobber allestedsnærværende Christer Falck nå med å få gjort noe med. Prosjektet Norske Albumklassikere har nemlig folkefinansiert nyutgivelse av albumet og nå kan du være med og bidra til at plata kommer på CD!

Munch bestod av fem sjeler fra det alternative kulturmiljøet i KRS på midten av 80-tallet; Ivar Mykland (vokal), Rich Nordskog (slagverk), Rune Bergstø (bass), Lars Årdal (tangenter/ elektronikk) og Alf Solbakken (gitarer) – og vi kan lett si at samtlige har satt spor etter seg i nyere tid, på hver sin måte.

Oh K-Town har tatt en prat med både Alf og Christer om Munch, Norske Albumklassikere og selvsagt om kunstens kår både før og nå. (Til info ble prosjektet fullfinansiert i innspurten av intervjuene).

Av Jan K. Transeth

Bilder: Alf Solbakken

__________________________________________________________________________________________________

Alf, nå er det over 30 år siden Munch’s Excessive Mobility kom ut på vinyl og plata er igjen aktuell via Christer Falck’s Norske Albumklassikere. Hvordan kom dette i stand?

– Det må du nesten spørre Falck om, men jeg går ut i fra at det er etter ønske fra publikum som har etterspurt en CD-utgivelse av dette albumet.

Excessive Mobility ble utgitt i 1990 på bandets egen etikett, T23.

I følge Falck følte han seg forplikta til å lytte seg gjennom Munch’s katalog da han og Ivar Mykland jobbet sammen på produksjonen av Koronerulling sist vinter, og landet på at Munch var en perfekt kandidat til Norske Albumklassikere. Men det kan jo se ut som begge dere har rett, for i skrivende stund er over 80% av det totale beløpet samla inn: Dette er åpenbart noe publikum vil ha!

Husker du noe fra innspillingen av Excessive Mobility?

– Innspillingen ble gjort i studio og øvingslokale i kjelleren i T23, Lars sto for innspilling og produsering. Husker ikke så mye annet en at det var en utrolig gøy tid, musikk, video, happenings og bilder.

Vi gikk på CeeBee, Kick og Kjelleren, ellers var vi i T23 hvor Lars, Ivar og Rich bodde.

Munch ca 1990. Fra venstre Lars Aardal, Rich Nordskog, Rune Bergstø, Alf Solbakken (sittende) og Ivar Mykland.

T23 ja, Tordenskjoldsgate 23: Opp til Slottet i toppen av Markens og litt til høyre og mer eller mindre nabo til legendariske Crap House såvidt jeg husker. Mye av KRS’ relevante og viktige musikk- og kulturhistorie ble skapt i et lite nabolag i Kvadraturen. Hvilken påvirkning tror du T23 og Crap House hadde på KRS i denne perioden? Vi snakker hovedsaklig siste del av 80-tallet og starten av 90-tallet..

– Tror nok T23 og Crap House hadde stor innvirkning på musikkmiljøet i KRS, T23 var med og startet Rockeklubben i 1988. Medlemmer fra miljøet var aktive på Cee Bee, Markens og var også med da Quartfestivalen ble startet. Jan Bang Og Erik Honorè fra Woodlands startet Punktfestivalen i 2005. Terje Moen fra Ave! ble til TheMoen. Uten alle disse folkene hadde musikkmiljøet vært vesentlig fattigere.

Det har du nok helt rett i. Ivar fra Munch ble jo også hyra inn av Cultiva da strategien deres ble hamra ut på tidlig 2000-tallet, og dette var på bakgrunn av arbeidet som var lagt ned både på Quart, men også konkrete tanker om byutvikling osv. Dessuten har jo du selv som kunstner mer eller mindre vært synlig «over hele byen» siden 90-tallet.

Hvor stor påvirkningskraft tror du selv kunst og kultur har på områder som byutvikling og hvordan mennesker møtes?

– Personlig setter jeg stor pris på kunst i det offentlige rom, Nupen parken er et godt eksempel på kunst som fungerer meget godt på en plass hvor mennesker møtes og viser at planlegging av det offentlige rom fungerer meget bra når kunst blir tatt med i planleggingen.

Konsertplakat fra Munchs haydays. Bandet var et ettertraktet konsertband.

Veeeeeldig godt poeng, vi snakket faktisk om Nupen parken her forleden dag – som et prakteksempel for å fortelle folk som «ikke interesserer seg for kunst» faktisk gjør nettopp det. De bare vet det ikke alltid.

Nå ser jeg forresten av folkefinansieringskampanjen til Falck & co nærmer seg 90% av målbeløpet – det vil jo si at det er godt over hundre mennesker som har bidratt de ti siste dagene. Veldig gøy. Så nå skal jeg bruke en floskel jeg har gleda meg lenge til å ta i bruk: Hva føler du nå, Alf?

– Jeg synes selvfølgelig dette er dødskult, Gleder meg til å se resultatet:) Yeah!

Noe av det som alltid har fascinert meg mest med Munch, er at bare én av dere var musikere i tradisjonell forstand (så vidt jeg har forstått var det kun Rich som hadde en slags «musikkfaglig bakgrunn»), men at de fleste av dere lærte dere å spille instrumentet deres underveis i prosessen med bandet. Kan du si noe om hvordan bandet oppstod og om hvordan dere gikk frem når dere skrev musikk?

– Ivar ville ha noen å jamme med i et påtenkt studio i kjelleren sin i Tordenskjoldsgate 23. Lars og jeg bodde i Oslo og startet med å jamme frem noen låter samt å finne bandnavn. Vi fant navnet Munch og blei også spilt på nærradio i Oslo under navnet Munch.

I kristiansand joinet vi med Rich og Ivar, vi prøvde et par bassister før Rune kom med ca et halvt år etterpå. Rich kunne spille trommer og Lars var god på tangenter og teknologi.

Fra Fædrelandsvennen september 1988.

Jeg og Ivar gjorde så godt vi kunne på vokal og gitar mens vi gradvis lærte oss å fungere i et band. Ivar skrev tekster og musikken ble jammet frem i studio, vi visste hvordan vi ville høres ut. Det var en utrolig gøy og lærerik tid.

Det kan jeg lett se for meg. Takk for praten Alf! La oss høre med Falck;

Hei Christer, står til? Travle dager?

– Ja, kaos. Det har blitt en release hver dag i 25 dager, og det ser ikke ut til å stoppe her.

Hehe, ser det. Litt av et tempo! Men nå er vel du av typen som trenger litt kaos rundt deg for å kjenne at det lyner rundt øra og at ting skjer?

– Ja, kjenner vel at jeg er den beste versjonen av meg selv når verden ramler sammen. En pandemi hjelper på.

Christer Falck. Den nye messias når nesten glemte perler igjen skal frem i lyset? Foto: Pressefoto

Haha, kan jeg lett se for meg. Men du, nå har jeg nærmest hatt en Munch time-for-time bonanza her, hvor jeg har fulgt med på folkefinansieringen av album-klassikeren «Excessive Mobility» og det er sabla gøy å se at det meste av beløpet er samlet inn på to-tre dager. Hva er det med denne plata som gjorde at du innlemmet den i Hall of fame-serien Norske Albumklassikere?

– Jeg har alltid likt Munch og etter å ha jobbet på armlengdes avstand til Ivar Mykland under en hel pandemi, da vi arrangerte flere hundre strømmekonserter fra Sentralen i Oslo, følte jeg meg forpliktet til å høre meg opp på platene. Og etter å ha trålet meg gjennom katalogen gjentatte ganger i sommer og høst, tenkte jeg at de var et perfekt band for serien vår. Og det viser seg jo at folk er ganske gira.

Og en av de faste lydteknikerne i serien vår er Lars Årdal fra Munch. Han har sannsynligvis Norges beste ører, så jeg føler vi er i trygge hender.

Godt poeng, og jeg er selvsagt helt enig i klassiker-statusen her. Bare det at Munch «skjedde» i Kristiansand, ga en ung mann følelsen av et internasjonalt tilsnitt på slutten av 80-tallet. De var liksom litt skumle og samtidig ektravagante og ikke-sørlandsk. Det var herlig befriende skal jeg si deg.

Har du en favoritt blant Munch’s utgivelser, eller er det enkelt og greit Excessive Mobility, siden det er den du har trukket frem her?

– Det er i alle fall den som har gått mest på anlegget, og derfor et naturlig førstevalg. Munch er et utrolig rart band. Det er ikke mange som har tatt musikken ut i kunstverden og brukt så teatralske grep på scenen. Jeg fikk dessverre aldri opplevd dem live, men har sett litt på YouTube, og kan i alle fall slå fast at Ivar Mykland er hyggeligere i virkeligheten enn på tv.

Hørte også at han var så nervøs før han gikk på scenen, og at bandet lurte ham til å drikke tran, for det var visstnok så voldsomt beroligende. Så før konserter, løp han rundt med en diger flaske Møllers Tran.

Herlig fun-fact! «Tok du for mye Møller’s tran nå Ivar?» Haha!

Innledningsvis nevnte du pandemien og at du i alle fall ser den som en styrke hva angår ditt eget arbeid. Tror du også at fenomenet Norske Albumklassikere sånn sett er riktig timing nå, i og med at vi alle cruiser rundt på internett og leter etter noe å bruke lønna på?

Utklipp fra musikkavisen Puls i 1989.

– Ja, det er nok noe med det. Folk bruker nok mer tid foran skjermen nå enn før, og det at det er vinter i tillegg, gjør det jo bare dobbelt så lett å nå frem til folk. Tror det er mange som sliter i enkelte næringer, men føler at de aller fleste har mer penger på bok i disse tider. Det ble ikke Gran Canaria, men heller 12 cd-er fra 80-tallet, liksom.

Sånn bortsett fra å holde de berømte hjula i gang, hva var det egentlig som sparka i gang prosjektet? Og har du vurdert å trykke vinyl på utvalgte titler?

– Det er bare at jeg har et litt glødende ønske om at musikk bør være tilgjengelig i fysisk format. Tenk nå om Neil Young trakk deler av katalogen sin fra strømmetjenestene. Om du vil høre de skivene nå, så kan du angre på at du solgte samlinga di.

Når det kommer til vinyl vs CD tenker jeg bare, om du liker knitring, å snu plata hvert 22 . minutt og dårligere lyd, så værsågod.

At en LP er penere er jeg med på, men utover det har jeg aldri helt skjønt denne «ÅÅÅÅ, LP er så fett»-greia. Jeg har 30.000 LP-er og 30.000 CD-er, og er like glad i begge samlingene.

Og disse platene finnes jo stort sett på vinyl uansett

Du må huske at CD-publikummet i Norge er fortsatt litt større enn LP-publikummet, men de snakker bare ikke så høyt om det.

Herlig! Oh K-Town er forkjempere for fysisk format av alle slag, men forkjærlighet til det knitrende slaget er nok dessverre en svakhet

Kan du avslutte med å fortelle om en våt drøm du har knyttet til Norske Albumklassikere? Hva er den ultimate re-utgivelsen i 2021?

– Jeg har så mange plater på blokka nå, men helt øverst troner nok Til Vigdis med Jan Garbarek. Men muligheten for at det skjer er nok lik null. Han har vel sagt nei til gjenutgivelse av den siden før jeg ble født. Ellers synes jeg det er kult om vi får til å gi ut alle Tramteatret-platene før sommeren. Vi kom i mål med debuten for en uke siden, og går i gang med «Back to the 80’s» nå.

Tramteateret er jo gull, sabla gøy!

Har du en fun fact på hvorfor Til Vigdis aldri kommer til å bli gjenutgitt?

– Ikke noe utover at når Jan sier nei, så blir det nei

Men har hørt rykter om at det kan være fordi han kanskje ikke går helt god for den, siden det er det første han ga ut – og det første man gir ut er sjelden det beste

True story! Takk Christer.

Til info ble prosjektet fullfinansiert i innspurten av intervjuene. Du kan sjekke ut prosjektet her: fnd.uz/excessivemobility