Elisabeth Haarr
Født: 30. januar 1945, Hamar
Aktuell som Festspillkunstner Bergen 2021

Redaktør Jan K. ba meg intervjue Elisabeth Haarr, selveste. Senere i år er hun Festspillkunstner i Bergen og kan se tilbake på mer enn 50 år som tekstilkunstner, samfunnsaktør og organinsasjonsmenneske. 

Av Mira Svartnes Thorsen

__________________________________________________________________________________________________

– Jeg er delvis oppvokst i en småby. Sånn litt ute i ødemarken. Det var et sjokk å komme til Kristiansand og oppleve noe av det samme som jeg hadde opplevd da jeg bodde i småbyen. Jeg flyttet hit i 2003 og giftet meg med en kjekk kristiansander. Før det bodde jeg i et hus ved havet i en liten bygd som heter Askvoll, der bodde jeg i et nedlagt tuberkulose-sanatorium, 3.40 m under taket og fantastiske rom. Du kunne stå i vinduet og spytte i havet. Det gjør mye med deg. Den roen det gir å høre sjøen som går. Legge seg til å sove og høre sjøen som går. Å høre forskjellen i været. Det at du kunne høre hvis det ble veldig varmt om sommeren, sa sjøen utenfor: klukk, klukk, klukk. Også var det akkurat som det kom snerk oppå vannet. Så havet trengte seg gjennom i; klukk, klukk. Da skjønte du at det kom til å bli veldig varmt.

Vi sitter ved kjøkkenbordet i Bliksheia og har akkurat vært gjennom et utbredt koronaritual som ville vært utenkelig i 2019. Det dugger allerede litt på brillene og vi er godt spritet, begge to. Den kjekke kristiansanderen er på vei ut og vi er i gang. 

8. mars -feiringen i Kristiansand i 1986, da hadde jeg utstilling i Kunstforeningen for første gang. Da gikk 8. mars-toget inn på utstillingen, den endte inne i utstillingen min og i en tale av Hanna Kvanmo. Det var litt av en opplevelse, det var smekkfullt. Arbeidene mine var kjempedigre, med faner og en enorm installasjon. Barna løp omkring og foreldrene passet ikke på dem i det hele tatt. Kjell Mardon Gunvaldsen sto i døråpningen og var helt sjokkert over de ungene som drev og hang i kunsten og slang i fanene. Så var det gøy at 8. mars-toget havnet inne på utstillingen, da. 

Intervjuet fortsetter under bildet.

Elisabeth Haarr hvor hun bor og arbeider; hjemme. Foto: Mira Svartnes Thorsen

Vi sitter og ser i en katalog av Kjell Rypdal, Portrett av en trendsetter. Trendsetteren er selvsagt Haarr selv. Bildene viser en kunstner og en håndverker med faglig nysgjerrighet og formidlingsevne. Det går en politisk tråd gjennom verkene hennes, en vilje til å være aktør. 

– Den er laget i ‘85. På åttitallet, da folk var på sitt mest overfladiske og forferdelige. Da alt bare handlet om tull og tøys. Med fagforeningsknusing og høyrebølge og grusomt og grusomt og grusomt. TV-programmene forandret seg fra å handle om noe, til å handle om programlederne. 80-tallet var et fryktelig tiår. Veldig mye av det man hadde klart å få til på 60- og 70-tallet, det ble på en måte pulverisert gjennom 80-årene. Det ble umoderne å være kvinnesaksdame. Folk ble oppsagt. Det var jo ikke som i England eller USA, men høyrevinden blåste friskt i Norge. Det var finansakrobater på børsen som gikk konkurs. Overfladiskheten kom seg inn overalt. Også innen mitt område, innen kunsten. Uskylden forsvant.

– Vi lærte som en del av utdannelsen vår, at det å jobbe med kunst, er veldig viktig for samfunnet. Det er en viktig del av samfunnet. Hvis vi ikke lager kunst, så forsvinner noe viktig. Kreativiteten vår er en del av oss, som vi trenger til alt mulig. Uten kreativitet kan du bare legge deg ned. Da er det ingenting. Den innstillingen gjorde at kunstnerne klarte å samle seg og bli klar over det at vi var fattige. Kollektivt fattige.  

Det at vi forsto det, gjorde at vi begynte å kjempe for egne kår. Den kampen var med på å gjøre oss samfunnsmessig interessert i verden rundt oss på en annen måte. Det begynte med Kunstneraksjonen i ’74 som var landsomfattende og langstrakt i tid. En sosialøkonom som het Aina Helgesen startet det hele med sin utstilling av 1971, “Kunstnerkår”. Hun gjorde en undersøkelse av kunstnernes kår og fant at 85% av kunstnerne ikke klarte å leve av kunsten. 5% tjente godt. Det å forstå at dette var et felles problem – som vi måtte gjøre noe med – gjorde at vi kollektivt ble veldig sinte. Sinnet gjorde at vi stilte krav til staten. Krav om betaling for utstillinger, offentlige utsmykkingsoppdrag og garantert minsteinntekt. Det siste fikk vi for så vidt i noen år, men så ble den tatt ifra oss igjen. 

Dette dukket opp på samme tid som kvinnekuppet. Er det en sammenheng?  

– Det var en del av alt det som foregikk på den tiden. På alle mulige steder. Jeg var selv med i Ammehjelpen i ‘67. Den ble startet av Elisabeth Helsing, som var nyfeminist. Senere ble jeg medlem av Kvinnefronten, kvinnebevegelsens mor. Det var masse forskjellige organisasjoner. Vi var uenige og diskuterte så fillene føyk. (pun) Masse stemmer kom frem og ut og opp.
På samme tid jobbet Kunstneraksjonen og fikk samlet brukskunstnerne i en egen organisasjon, Norske Kunsthåndverkere. Vi tekstilkunstnere, som ville jobbe med billedkunst samlet oss først i Unge Kunsteres Samfunn, og deretter dannet vi en egen organisasjon, Norske Tekstilkunstnere.
Det var et veldig opprør overalt.

– Jeg gikk ut av Kunst- og Håndarbeidsskolen i 1967. Da var det en voldsom fagopposisjon. Det var til og med før ‘68-opprøret da studentene gikk i gang med fagopposisjonen. Det bygget seg opp. Og det igjen hadde sammenheng med hele 60-tallet som hadde vært ungdommens tiår. Det var det første tiåret hvor det var ungdom. Det hadde ikke vært noe ungdom før. Med egen musikk og klær og alt det førte med seg. Det førte med seg en bevissthet i studentmiljøene – til og med på ungdomsskoler så man en kamp mot normerte prøver. Overalt var det noe som foregikk.

Intervjuet fortsetter under bildet.

Elisabeth Haarr’s «De løyerlige familier», Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, Billedkunstsamlingene. Foto: Frode Larsen

Så kom 80-tallet og alt raste. Folk som hadde stått på barrikadene var slitne. Det punkterte fullstendig. Det viser hvor sårbart det er. Jeg er ikke så bekymret over ting nå. Problemstillingene er mye mer kompliserte, enn hva de var. Synes jeg. Mye mer innfløkte. Samtidig har du fått en annen type kvinnebevegelse som er opptatt av andre ting. Jeg er fryktelig lei meg over at det er så få damer som ammer sine barn nå. Og det er jo fordi helsevesenet har trukket seg unna å drive opplysningsarbeid for fødende kvinner. Jeg er også skuffet over at man ikke har fått gjennomført sekstimersdagen og kvinner fremdeles må gå hjem en dag i uka fordi de har kronisk dårlig samvittighet for at ikke familielivet går rundt. Jeg mener, det er fantastisk at vi er ute i arbeidslivet og tjener våre egne penger. Likevel er det ungene våre som betaler en del av prisen for det. Det var ikke meningen å legge et så stort privat krav på familiene. Den prisen er det kvinnene – og barna – som betaler. Jeg mener tiden er overmoden for en femtimersdag. 

Morsomt at du tar opp dette. Vi i Dirty Old Town har diskutert akkurat denne utviklingen. Nå er vi midt i en pandemi og det deles ut rundhåndet fra statskassen. For oss i Dirty Old Town har jo det vært en velsignelse. Nå har vi fått nok støtte til å kunne sikre lønn til alle ansatte ut 2021. Puh. Samtidig har vi vært i harnisk over at man velger å dele ut 100 milliarder til oljebransjen og at det stilles masse krav til oss som er småaktører, mens de største bare får. Kunne vi ikke heller fått lønnstilskudd alle sammen? LO og Fagforbundet har vært fraværende i den offentlige debatten. Det er nå de skulle vært på banen med femtimersdagen. 

– Ja, nå prøver de jo i Stavanger. Kommunen skal prøve ut et pilotprosjekt nå. Det blir for smått. Da blir det vanskelig å se de samfunnsmessige virkningene av det, i motsetning til om det ble innført i hele landet. Men de bruker akkurat de samme argumentene som man brukte da man i sin tid fikk på plass åttetimersdagen. Det er vittig. Verden går ikke under, om man korter inn på arbeidsdagen. Samtidig – og dette tror jeg er viktig: Den måten vi ser at koronapolitikken føres her i landet. Med Høyre som har en sosialdemokratisk side, der de oppriktig mener at vi skal ta vare på hverandre, det er verdifullt. Det gir meg håp for hva som ligger lengre ned i veien. For det er jo veldig spennende hva som skjer etterpå.
Det vi kan være redde for, er jo at alt går tilbake til slik det var før. At vi ikke lærer noen ting. Om vi fortsetter å reise halve jorda rundt for å spise lunsj med venninnene. Og jeg må innrømme at jeg får hetta hver gang hun Iselin Nybø står på TV og snakker om reiseliv. 

Vi snakker mye om å vri økonomien over fra det materielle, til det immaterielle – kunst, kultur, kunnskap. Fra ting til tjenester. Hva tror du om det?

– Nei, det tror jeg ingenting på. Jeg tror – hvis vi skal få et bedre samfunn, et samfunn der folk kan utfolde seg, og verden ikke skal gå under – vi er nødt til å utrydde kapitalismen. Det er et økonomisk system som bygger på stadig stigende vekst. Vi kan ikke vokse og vokse og vokse. Det er imot kapitalismens vesen å synke. Hvis veksten synker, detter hele systemet sammen. Jeg mener det er et fryktelig system som utbytter folk i verden og har vært årsak til de fleste kriger i den moderne tid. Så jeg mener fremdeles at vi trenger en samfunnsomveltning og at det må inn et annet økonomisk system som tar utgangspunkt i det vi vet om den kloden vi bor på og at vi må ta utgangspunkt i menneskerettighets- erklæringen. Som gammel kommunist, tenker jeg det er det beste vi kan få til. Og det må skje i hele verden. Hvis det skjer bare ett sted, vil det ikke få noen betydning. Desto flere mennesker som har det godt, desto lettere er det å få forandring til det bedre. 

Jeg ser nok også på kunst, på en litt annen måte enn slik du snakker om den. Jeg ser kunsten som fullstendig unyttig. Men fordi den er så unyttig, gir den rom for nye tanker og ideer. Det er ikke tilfeldig at Einstein spilte fiolin og det at han var veldig glad i livet og i damer, gjorde at han var leken og nysgjerrig nok til å skrive ned relativitetsteorien. Jeg tror det lekende mennesket, det mennesket som er forundret – det finner på lure ting. Jeg synes fantasien skulle hatt mye større plass i samfunnet, i skolen – overalt. Den gir rom for glede, sorg og alt i mellom. Det å skape, sette i gang og leke er hyggelig også for menneskene rundt. Det er en viktig del av å være menneske, tror jeg. Nei, det vet jeg.

Intervjuet fortsetter under bildet.

Elisabeth Haarr ved Kunsthall Oslo. Foto: Elisabeth Romberg

Det krever litt mot å leve ut. Ting som ikke er prøvd ut før, møter jo ofte motstand. Og det gjelder i alle deler av samfunnet.  Nye initiativer blir forsøkt stanset, fordi folk er redde for forandring. Min oppfatning er at majoriteten gjerne vil være kreative, men ikke FOR fantasifulle. 

– Opp gjennom historien kan vi jo bare se på hvor mange hekser som er brent og tenke på alt som er gjort i religioners navn for å stoppe folk. Galileo som måtte forsake sin viten om planetenes bevegelser, for å unngå dødsstraff. Det er jo tragisk. Det har med fordommer og redsel å gjøre, tror jeg. Og kanskje et ønske om kontroll. Vi skulle ha hatt et eget fag på skolen som het Fantasi. 

Etter en lengre samtale om kultur, politikk og samfunn, beveger vi oss inn i den mer konkrete kunsten. Spesifikt Haarrs kunstnerskap. For den nysgjerrige leser, kan det nevnes at vi legger ut utdrag fra samtalen som podkast i nettsaken – sjekk oh-k-town.no – mens vi her i teksten kan meske oss med en historie om Elisabeth Haarrs forhold til Dolly Parton og hennes hyllest til den amerikanske sangerinnen, musikeren, låtskriveren og forretningskvinnen. 

Her er min hyllest til Dolly Parton. Der underviste jeg på Akademiet i Bergen og hendene begynte å bli skikkelig dårlige. Så jeg måtte veve på en annen måte. Dette bildet er vevd i påska. Bildet av Dolly er laget av bare kunstige materialer, hun er jo glad i silikon, liker parykker og er en fantastisk dame. Så da hun hadde konsert her i Kristiansand, var jeg og hørte på. Dessverre visste jeg ikke at lyden er forferdelig på sånne stadionkonserter, men det var veldig kjekt å se henne stå på scenen i to timer. Det gamle skinnet – hun er like gammel som meg.

– Forholdet mitt til Dolly begynte på 70-tallet, da jeg og min daværende mann begynte å tulle med alle disse western-historiene. Så ble jeg veldig stygt overfalt i Bergen og han var på den andre siden av landet. For å muntre meg opp begynte han å lage tegneserier til meg. Hver dag kom det en ny tegneserie. Den handlet om barpiken Louisiana Lou og  to kjekke helter som ranet banker og red på hest. Det var masse skyting og blod i disse tegneseriene. Det var jo litt morsomt, i og med at jeg var blitt overfalt. Vi pleide å se spagettiwestern på kino og sitte på første benk og drikke akevitt. Det var slik countrymusikken datt ned i fanget på oss og der kom Dolly inn i livet.

– Da vi senere giftet oss, danset vi brudevalsen til Jolene. Jeg leste et intervju med henne i Playboy der de spurte; hva er ditt mål i livet? Jo, mitt mål i livet er å bli like stor som Elvis. Det har hun klart. Hun er mer elsket. Dolly er en fantastisk kunstner og noe av det mest ekte jeg vet om. Også er hun ganske glup, så jeg måtte lage et teppe til henne. Hun er bare strålende og har vært en pionér i å bane veien for de kvinnelige countryartistene. Hun kan riktignok bli for søt av og til, men alle har sine feil. Man blir grepet av tekstene hennes og hun har laget en sang som burde være alle tekstilkunstneres sang hver 1. mai. Det er den som heter Coat Of Many Colors. Om moren som syr en jakke til henne av lapper fordi de er så fattige. Det er det som er tekstilkunstens kjerne. Det handler om kjærlighet.  

 

 Med disse ordene oppfordrer vi alle til å ta et dypdykk i Haarrs kunstnerskap. Sjekk ut nettsidene til Festspillene i Bergen www.fib.no. Ta turen i 2021 – 26.05-09.06. Se rundt deg og bli en del av noe større enn deg selv. Alt handler i bunn og grunn om kjærlighet og skapertrang. 

   

Coat of many colors: 

https://www.youtube.com/watch?v=c1zJzr-kWsI