Tekst til ettertanke, skrevet av André Vaaler på torget i Kristiansand nov 2012

Av André Vaaler og Oscar Jansen (illustrasjoner)

__________________________________________________________________________________________________

Klokka er litt over åtte. Tåka ligger tett over torget. Byen våkner og skrur nattbordslampene på. Alarmene fra de aller fleste vekkerklokker har stilnet.

De fleste skal rekke noe og går med bestemte skritt hver sin vei på kvadratiske, rette steiner. De har kanskje noe viktig i posen eller i pc-veska, men det steinbelagte torget tar dem dit de vil.

Midt mellom disse like flatene, noen steder som en vakker ramme, uten fuger og med hvert sitt særpreg ligger naturens egne steiner.

Brosteinene rammer inn det firkanta, forutsigbare, og hver enkelt av dem skaper liv, sjel og følelsen av at mennesker har gått her før.

Jeg stopper opp ved en av dem. En litt annerledes en. Det er som om de andre brosteinene, som ligger pent ved siden av, ser på meg og vil fortelle en historie.

Jeg tørker duggdråpene av den kommunale benken, setter meg, slipper ned skuldrene og kjenner tanken forsvinne ut av det kalde torget.

Kjenner varmen brer seg rundt skuldrene og ser at brosteinen blir hogd ut av granittfjellet og nesten sorteres vekk et sted i Midt-Østen for flere hundre år siden. Som siste stein i kjerra blir den med og ferden går mot Jerusalem. Sammen med andre nyskjærte granittsteiner blir den sirlig lagt ned i byens bratteste bakke av såre hender.

Det er rett før den årlige store samlingen. Den aller første som snubler i steinen er en sliten mann med et kors på ryggen. En bloddråpe farger den grå ruglete overflaten og fargen blir sammen med det spisse hjørnet brosteinens kjennetegn.

Brosteiner er rotløse. De mest kvadratiske blir liggende lengst, men alle er prisgitt behovet til menneskene som skal vandre på dem.

Brosteinene er ikke stedsbundne. De er evige.

Vår brostein ble nesten glemt i flere hundre år før den en dag ble tatt opp og begynte sin vandring nordover. Den bar levende lys i skumle portoppganger, ble kastet i protest mot den arrogante overmakten, var innom en grunnmur, men fant aldri helt roen før den ble en del av et utsiktsplatå på en forblåst rasteplass på Spanskekysten.

Rødfargen falmet til oransje, og den gjenkjennelige spissen ble slipt til det halve av de uendelige bølgene som slo det salte vannet innover og gjorde det spisse til noe tannløst og

ufarlig. Det var ingen som snublet. Ingen merket at den i hele tatt fantes.

Utsiktsplatået ved kysten får etter hvert nye glatte steiner med skinnende fuger, og brosteinen kastes sammen med en sliten brosteinsgjeng på et lass som visstnok skal til Champs- Élysées. Paradegata skal rettes inn og som en av mange blir brosteinen lagt der det er behov i skyggen rett ved triumfbuen.

Mange brosteiner vil tenke. Hva kan bli bedre enn dette. Er jeg i brosteinshimmelen? Og ja livet var virkelig godt – lenge. I begivenhetens sentrum og med varme, lystige, ferierende føtter.

Helt til all verdens syklister plutselig skal tråkke runde på runde med tynne hjul. Hva gjør de her? Det er bare brosteinen som skjønner hvorfor mange etter en lang Tour de France må gi opp etter triumfbuen – rett før oppløpet. Brosteinens nesten

usynlige spiss trenger gjennom tynn gummi og bidrar kanskje til at vi her nord får en etterlengta triumf.

Mens seierherrene feirer triumfen sammen med all verdens oppmerksomhet på velpolert skifer, kjenner brosteinen at den punkterte taperen river ham opp i sinne og kaster den i en haug med ubrukelig stein. Steiner som alle har et kjennetegn. Steiner som må legges uten oppskrifter og planer.

Restekasssa kommer seg etter hvert på et lasteskip nordover og ser du nøye etter på veien hjem ikveld så forgyller de vårt torv alle sammen. Min brostein ligger tett inntil en solid kant på fortauet. Et sted der ingen snubler, der det ikke er

utsikt mot havet og et sted uten store avgjørende oppløp.

Brosteinen er den faste grunnen når befolkningen står med roser i hendene, og den har kjent gleden av å bære livlige barneføtter – de små en alen lange. Brosteinen merker forelskelsens vibrasjoner og kan bli klissvåt av fortvilte tårer.

I jula er den ofte nedsnødd, og noen ganger kan det være godt med litt fred. Hvis ikke noen tar seg tid til å børste vekk isen og sette et lys der som varmer.

For det er mange som tenner et lys ved denne steinen. Lyset står så fint inntil den spisse kanten, og det klare skinnet gjør det som er igjen av rødfargen til en farge uten navn som

skaper håp og mot når de andre steinene blir for harde og glatte.

Går videre. Snubler i en annen stein. En hjørnestein som ligger litt for høyt i forhold til de andre. Mon tro hvor den har vært. Her blir den ikke lenge.

Domkirkas klokker slår ni slag. Kanskje ett slag for hvert sted steinen har ligget. Denne gangen er det ikke tre ganger tre slag for treenigheten. Klokka er rett og slett ni.

Da lyden av det siste slaget ebber ut, er det akkurat som om jeg ser det hele litt klarere; og tåka over torget er i ferd med å lette.