Skapsprengeren Manfreds oppstandelse er en ikke tidligere utgitt julefortelling i romanform, og er en av Jens Bjørneboes verker skrevet i en periode da forfatteren rettet sitt skyts mot det norske fengselsvesenet. Boken ble utgitt for første gang i forbindelse med 100 års jubileet i 2020.

Forlag: Pax

Anmeldt av Kenneth Steidel Birkeland

__________________________________________________________________________________________________

Kort fortalt er det en fortelling om en ekskriminell, Manfred, som på grunn av pengetrøbbel sniker seg inn i et varehus og stjeler penger i den, for varehuset, innbringende juletiden. Etter Manfred blir avslørt, foregår det et høyt spill mellom advokater, dommere, forretningsmenn og politikere, som etter hvert konverterer Manfred til en nyfrelst talsperson for landets fengselsvesen. I kanonaden av essays, skuespill og romaner som var rettet mot forskjellige maktinstitusjoner i Norge, kan det se ut som om Skapsprengeren ble liggende som et noe uferdig og overflødig verk, som visstnok opprinnelig var tenkt som et filmmanus. Boken er dels et hevnskrift og en nøkkelroman inspirert av Bjørneboes eget møte med fengselsvesenet, skrevet som en dårlig skjult moraliserende parabel med likhetstrekk til Dickens’ En julefortelling, og er skrevet med en humoristisk penn som kan få den til å likne en romanutgave av en Olsenbanden-film med satiriske og muntre skildringer av ofte enfoldige karakterer fra både rettsvesenet og den småkriminelle underverden.

Jens Bjørneboe (1961). Foto: Pressefoto

Bjørneboe er, som i mange andre av hans programmatiske utgivelser, ganske slapp når det gjelder å skape og skildre troverdige karakterer og naturlig flytende dialog. Men noen ting som stilistisk sett fungerer bra hos Bjørneboe, som fremdeles har sitt språklige og dikteriske talent i behold, er flere passasjer der vi ser kontrasteringer mellom underverdenen og Isenbergs nordiske vinter- og juleidyll. I en scene skildres sopraner og barytoner som fremfører Bachs Juleoratorium i en katedral, som blir kontrastert med fylleskrål og latter i sopran og baryton i gatene utenfor.

Som nevnt, springer romanen ut av Bjørneboes opplevelser fra et fengselsopphold, og i romanen møter vi en lokal forfatter, Gottlob Steen, på fyllearresten. Forfatteren serverer en oversettelse av Shakespeare, samt et vers fra diktet, ‘Blomster for Genet’, som etter hvert ble utgitt som en sang fremført av Rødtopp i Til lykke med dagen (1965) (som igjen var en dramatisert utgave av fengselsromanen Den onde hyrde), som var Bjørneboes debut som dramatiker. For noen som vil se nærmere på Bjørneboes utvikling som forfatter, dikter og dramatiker, er det mange mulig interessante adapsjonsteoretiske, forfatterbiografiske og tekstkritiske elementer å se på i Bjørneboes forfatterskap i perioden 1960-1965, der hans kritikk av fengselsvesenet har munnet ut i flere forskjellige litterære uttrykk i både publisert og upublisert form. I Skapsprengeren omtales for eksempel dikteren som både Gottlob Steen og «den rødhårete», ikke ulikt Rødtopp, så noen kjennetegn er åpenbart beholdt i de forskjellige fengselsutgivelsene til Bjørneboe, i tillegg til andre liknende karakterer og deler av handlingen har blitt flittig gjenbrukt.

«..fungerer dessverre mest som en litteraturhistorisk kuriositet.»

Den svært så stilrene og formodentlig språklig forfengelige Bjørneboe presenterer, typisk for ham, et nokså unyansert bilde av karakterer i Skapsprengeren. Politiet er karikerte, som bortimot alle myndighetspersoner i Bjørneboes verker, og fremstilles som kyniske byråkrater, mens fengselsbetjentene fremstilles som uhøvlede filistere og torturister. Det er litt trist å se at Bjørneboe så ofte i sitt forfatterskap ofte ofrer litterær kvalitet i sin programdiktning. Men selv om jeg som leser nesten lar meg indignere mer over Bjørneboes litterære kvaliteter enn maktovergrepene han forsøker å belyse, kan man vedgå at fengselsvesenet i Bjørneboes tid gjennomgikk en del reformer, mye takket være hans engasjement.

Selv om jeg svært gjerne ønsker å lese og bedømme boken på rent litterære premisser, er de fleste av Bjørneboes verker svært knyttet til samfunnsdebatten både da, og dels også nå. Som roman er Skapsprengeren kvalitetsmessig midt på treet i Bjørneboes produksjon, der styrkene er godt språk og interessante dobbeltspill mellom Manfred, bankmenn og jurister, som tilføyer en viss psykologisk spenning og intrige omtrent to tredeler ut i fortellingen.

Skapsprengeren kan kalles kriminallitteratur, men svarer til få av de vanlige sjangerforventningene man har til tradisjonell krim. Det finnes ikke noe mysterium, etterforskernes arbeid for å finne sannheten står ikke i sentrum, og forbryteren – vår hovedperson – fakkes nokså umiddelbart. Mest nærliggende er det nok å se på dette som en hybrid av forbryterfortellingen og den psykologiske roman, hvor et eksempel er Dostojevskijs Forbrytelse og straff

Fengselsvesenet i Bjørneboes tid gjennomgikk en del reformer, mye takket være hans engasjement.

Hvis en tar dette som en nøkkel til hvordan man vil se på romanens vellykkethet, kan man se på to sentrale elementer i fortellingen: Manfreds motiver og Manfreds eventuelle psykologiske dybde og utvikling i romanen. Hele gangen i fortellingen hviler på det premiss at Manfred er en voldsomt sta oppfinner som er ute av stand til å verken underordne seg eller tilpasse seg samfunnet rundt ham for å kunne klare seg og forsørge familien noenlunde, og velger tyveri fremfor å selge eller dele patentet sitt med noen som kan realisere produksjonen av oppfinnelsen. Skal man beundre Manfreds egenrådighet og ambisjoner om å skulle klare alt på egen hånd, eller er karaktertrekkene hans så fastlåste at det svekker romanens troverdighet i form av at det på klassisk tragisk vis fungerer som en hamartia som tjener til heltens undergang?

Som Manfred selv sier: «Ja da, ja da! Jeg må ha vært gal, som De selv sa. Men jeg ville absolutt være selvstendig, bli fabrikkeier og min egen herre, og selv ha all inntekten av patentet. Herregud! Herregud! Den helvetes oppfinnelsen er jo årsaken til hele ulykken, at jeg ville bli stor blant de store!»

Karakterutviklingen, eller forvandlingen, som Manfreds ‘oppstandelse’ består i, virker veldig tynt begrunnet på et psykologisk plan. Endringene vi ser hos Manfred, synes meningsløse og plutselige, og henger ikke sammen med noen indre psykologiske omveltninger så vidt vi kan lese ut ifra boken. Manfred går «fra å være en ærlig skurk … til en fullkomment selvbedragersk og forløyet småborger». Manfred virker som en passiv mottaker for en ytre påvirkningskraft, og gir derfor et bilde av et deterministisk og karikaturpreget romanunivers, som ikke akkurat virker inspirerende eller oppløftende. Formynderpersonene får det altfor enkelt som de vil i dette universet, siden Bjørneboe på en altfor unyansert og sleivete måte setter «godt» og «ondt» opp mot hverandre, samtidig som han også gjør offerrollene og overgriperrollene todimensjonale og overtydelige. Skapsprengeren Manfreds oppstandelse er for meg en overflødig tilføyelse til Bjørneboes utgitte verker, og fungerer dessverre mest som en litteraturhistorisk kuriositet.