Kristiansandsforfatter Morten Langeland (35) er ute med sin sjette bok. Hvem er hovedpersonen i Barbar? I boka leker den prisbelønte poeten med vår tids trang til selvfremstilling. Vi følger ham gjennom et koronarammet Oslo. Fra bar til bar, eller høyt oppe under taket på biblioteket i Bjørvika, der han gjør sine observasjoner.

Forlag: Flamme

Anmeldt av Kenneth Steidel Birkeland

__________________________________________________________________________________________________

Morten Langelands fiolettrosaglitrende nye utgivelse Barbar er en iøynefallende bok av en forfatter som er sine omslag bevisst. De er gjerne litt høylytte, som Svamp og Barbar, eller nærmest forvirrende og kinetisk utfordrende, som Zoonetter. Barbar er Langelands første rene prosasamling, selv om kortprosaen også vært noe brukt i Bavian.

Omslaget. Foto: Flamme Forlag

Tekstene i boken er svært ofte velfungerende enkeltvis, og utgjør også tilsammen en selvbiografisk fortelling der dikterjeget eller kortprosajeget, gjennom flaneriske scener i fortrinnsvis Oslo, Bergen og Kristiansand, lar omgivelsene og samtidige hendelser prege og forme fortellerens språklige uttrykk, samtidig som omgivelsene selv også blir gjenstand for snedige språklige omkalfatringer i en slags tinglig-språklig pardans.

Flaneringen omkring i byer foregår under den nasjonale unntakstilstanden vi nå befinner oss i, og Langeland vandrer fra bar til bar, (derav Barbar) både i en selvbiografisk lyst på øl og vin, og som del av et bevisst poetisk prosjekt som innebærer utforskning av det urbane og søken etter en samtidig tidsånd. Langeland skriver følgelig nært litterære tradisjoner som fin de siècle-litteratur, og moderne dekadanselitteratur, der en får følelsen av at samfunnet ligger på et nervøst vippepunkt, klar til å gå under ved denne eller neste lavkonjunktur. Dikteren går instinktivt og av kunstnerisk plikt rundt i gater, på barer, etc. for å observere og dokumentere ikke nødvendigvis samtidens store historiske linjer, men vårt forbruksliv, samtidens omskiftelige semiotikk, og de mange døgnflueaktige situasjonsbetingede språklige uttrykkene som dukker opp og etter hvert forsvinner igjen fra vår bevissthet. Langeland sier om dette i et intervju at «en av kunstens oppgaver er å gjøre samtiden synlig for oss selv. Og som alle andre bader jeg i samtiden, samtidig prøver jeg når jeg skriver å kikke på den med tilkjempet kritisk distanse fra stupebrettet.»

Morten Langeland. Foto: Flamme Forlag

Tekstene formidler en dikters opplevelse av den umiddelbare samtiden, og er en av høstens bøker som dels tar for seg «disse coronatider», og hvordan de påvirker hverdagen vår. Langelands tekster er i hovedsak rettet mot øyeblikk fra gater og barer i Oslo, som er preget av svingende besøkstall. «Stambarene var for små til å åpne igjen, så jeg begynte å gå på Shamrock i Schleppegrells gate hvor politiet bestandig har pågrepet berusede menn i alle aldre».

Langeland er, gjennom de mange små observasjonene i boken, seg bevisst noe som kanskje er poetens samfunnsoppdrag. Der historien kan forholde seg til de faktiske forhold, kan dikteren være en iakttaker til det mellommenneskelige, og til forbigående små endringer i språket, vår hverdag, og de ofte uhåndgripelige ideologier som preger tidsånden. Dokumentasjonen av det daglige, det emosjonelle, det moralske, det seksuelle, og det i våre liv som ikke nødvendigvis etterlater seg evige, eller i det minste arkeologiske, fysiske spor, som en lyd, en lukt, en følelse, eller opplevelsen av å være, er noe som er verdt å ta vare på og fundere over, for å kanskje danne et bedre konseptuelt blikk på samtiden. Dette fenomenologiske arkivarbeidet til Langeland har i alle fall gjort meg mer bevisst på hvordan vi smakte, , drakk, følte, luktet, og var som mennesker i 2020.

Ofte reflekterer Langeland over diktning i seg selv, og mener gjerne noe om dikterens rolle og arbeid, blant annet i stilen «dikt/kunst bør gjøre slik» eller mer personlige selvrefleksjoner som «Jeg fulgte med og så et blad falle uten at en simile falt meg inn.» Et mye brukt motiv, som bygger opp om denne bevisstheten om å gjøre et slags samtidshistorisk arkiveringsarbeid, er en oppmerksomhet rettet mot ulike former for nedtegnelser, opptak, kommunikasjon og andre former for arkivering i bred forstand, som tagging, SMS, semafor, heliograf, morse, gravsteiner, kopimaskin, notatbøker, etc.

Mange av stykkene er også gjennomtenkte omkring intertekstualitet. Nevner noen en ting eller bruker et bestemt ord, vekker det en liten assosiasjonsrekke eller lite rim hos Langeland, som igjen gjerne sikter til noe litteratur-, kunst-, eller idéhistorisk. Plutselig ligger det til rette for en allusjon til f.eks. Dante, og for at et forgangent litterært virkemiddel dukker opp i teksten: «Tenk om man faktisk måtte betale for sine synder – som hos Dante – contrapasso – jeg ville fått tungen skåret av for mitt snakk. «Og pikken,» korer pikene.» (s. 74) Skal det være middelalderen, så skal det være litt latin, og så skal det være Dante, og så skal det være et kor. Slik jazzer Langeland lekent og skolert videre til både høy- og lavkultur på et idémessig og språklig plan.

En av de mange observasjonene av samtidens trender, er at poesiens posisjon også har opplevd å være under press i coronaalderen, noe Langeland for eksempel henviser til i en skildring av Markens gate: «’Ha sabla reine hender’ står det på et banner handelsstanden har hengt over gågata. Forrige gang det hang banner her sto det: ‘Du skal ikke ta tiden, den skal ta deg», Med henvisning til Cornelius Jakhellns flyvedikt som hang over Markens gate tidligere på sommeren samme år. Langeland bemerker om dette kunstneriske fokuset mot det umiddelbare og omkringliggende at «før hadde kunsten lengre tidshorisont, kravet om samtidighet og aktualitet hekter kunsten av problemene den har beskjeftiget seg med i flere hundre år. Å la seg affisere er det vesentlige. Vi er gullfisk som gaper over det som sakte synker mot bunnen.»

Med Barbar klarer Langeland på fortreffelig vis å skape et rikt og troverdig litterært landskap med kortprosa og elementer fra punktromanen som sjangermessig ramme. Tor Ulven og Paal-Helge Haugen har lenge fungert som erklærte foregangsfigurer for disse sjangerne, og Langeland demonstrerer med denne boken at han håndterer et vanskelig håndverk, samtidig som han også tilføyer sitt eget særpreg i form av at tekstene i større grad viser en modernistisk  åpenhet for å slippe inn, og også reflektere over, samtidens polyfoniske inntrykksvirvar av språk, sanger og tegn.