Tekst: Jan Frantzen / Pressefoto: Svein Finneide

Hvorfor blir folk støtt av vitser, men lar seg underholde av død og tragedie? Blir man lettere støtt nå enn før? Hva slags plass har humor i samfunnsdebatten?

Vi spurte Dag Sørås, en av landets mest profilerte komikere de siste årene. Han er nå på veien med standup-showet Vrangforestilling, hvor han blant annet snakker om selvmord, sexroboter, Greta Thunberg – og naturligvis Covid-19.

Jeg tipper folk flest synes du er en gretten gammel surkuk, Dag. Er det ditt inntrykk også?

– Ja, og jeg er ikke nødvendigvis uenig i den beskrivelsen. Den er helt på sin plass. Men jeg kan være en blid jævel også, det kommer helt an på dagsformen. Det er det som er så deilig med standup: Jeg kan lufte humøret mitt i starten av showet, og så tar vi det derfra.

I USA har folk som John Oliver og Jon Stewart vært viktige dagsaktuelle humorister. Du er jo også en samfunnsengasjert fyr, gjennom både show, kronikker og podkast. Hvilken rolle kan humor ha i samfunnsdebatten?

– En stor rolle, vil jeg si. Humor har kanskje ikke den kulturelle prestisjen her i landet som den har i USA, men det tror jeg handler mye om størrelse. Vi er fem millioner mennesker, og satire har ikke en stor plass i folk flest sin bevissthet. Men Satiriks lager for eksempel mye gøye ting, og det fins mange dagsaktuelle komikere her. Jeg skriver fast for iTromsø, og jeg kan snakke om ting i mediebildet i podkasten min. Det er jo ikke humor, akkurat, men det bidrar til å sette ting på dagsorden fra en humorists perspektiv.

Det tok lang tid før standup kom ordentlig til Norge, og humoren her var ofte helt uten brodd. Opplever du at Norge fortsatt er et u-land når det gjelder humor?

– Vi ligger langt etter, men det begynner å komme seg. Det er mitt inntrykk at voksne folk nå vil ha noe litt mer utfordrende enn den vaniljeunderholdninga vi så mye før. Da jeg begynte med standup var mitt publikum 18 år gamle gutter som ville at jeg skulle snakke om øl og fitte, nå er det betydelig flere kvinner og ikke uvanlig at halvparten av salen er over 50. Det er selvfølgelig også fordi jeg blir eldre selv, og blir større og større tilhenger av folk som har litt livserfaring. Jeg mener, jeg er 42, og har mer til felles med noen på 60 enn noen på 20.

(saken fortsetter…)


Dag Sørås’ favoritter

Standup-komikere:

1 Bill Hicks

2 Doug Stanhope

3 Sean Rouse


Det virker litt rart at folk kan bli rasende over en vits, men samtidig la seg underholde av en Tarantino-film som er full av død og vold og blod og faenskap. Hvorfor forholder mange seg annerledes til humor enn til andre kulturelle sjangere, tror du?

– Det har slått meg, når det gjelder standup, at man skal inn i én persons verden på en annen måte enn hvis man for eksempel ser en Tarantino-film. Jeg kjente på det da Louis CK gikk med i metoo-kjøret, at det ble vanskelig for meg å forholde meg til ham som komiker. Det ble ekstra skuffende, fordi man kommer så langt under huden på folk i et sånt format. Men hvordan Tarantino er som menneske synes jeg er ganske irrelevant, på samme måte som jeg kan se Rosemary’s Baby og tenke at det er en fantastisk film, selv om Roman Polanski har vært riktig så uskikkelig innimellom. Det er noe unikt personlig med standup, hvor folk må stole på at man er en ålreit person – du må stole på at jeg ikke er pedofil selv om jeg skulle komme med en pedovits. Man kan være på sitt ærligste når man er sammen med folk man kjenner og stoler på. Derfor snakker jeg til mitt publikum som om de er mine beste venner, da går det som regel bra.

Hvordan forholder du deg til at folk kan bli støtt av det du gjør? Det skjer jo unektelig innimellom.

– Jeg håper det er åpenbart at jeg overdriver. Jeg sier mye av det jeg mener, men det er veldig satt på spissen. Trey Parker, skaperen av South Park, sa en gang at de har fått en posisjon hvor man blir man sett på som idiot hvis man blir fornærmet over noe de gjør. Det er et rykte alle komikere burde strebe etter. Jeg er ikke noe rasshøl, jeg håper jeg får frem nok sider av meg selv på scenen til at folk forstår at jeg ikke gjør dette for at noen skal bli såret eller lei seg. I den grad det skjer, er det en utilsiktet konsekvens. I forbindelse med det nye showet omtaler jeg meg selv som «en folkelig nisjekomiker». Det er bare å bli med på turen, så tror jeg vi kommer i mål. Da jeg hadde testshow for noen uker siden var det riktignok noen som ble forbanna og forlot lokalet, men litt frafall må man vel regne med underveis.

La oss eksemplifisere det vi snakker om. Hva tenker du om NRKs beryktede «jødesvin-vits», som de etter hvert valgte å fjerne?

– Jeg ville forsvart den som en helt åpenbar vits. Jeg synes ikke den var så veldig morsom, men jeg så heller ingen grunn til å fyre seg opp.

Vitsen handlet vel om sosialt ubehag, og det virket ganske åpenbart at akkurat dette støtende ordet ble valgt fordi det var «et godt Scrabble-ord». Mange mente likevel det var antisemittisk…?

– Det er overlagt vranglesning. Man ønsker å reagere. Jeg skjønner ikke den impulsen i det hele tatt. Hvis man har noe kjennskap til Satiriks, er ideen om at de skal være en del av et samfunnsproblem helt absurd. Jeg har mye mer tro på at en sånn type vits kler av antisemittisme, i den grad vitsen i det hele tatt handlet om det. Som du sier, den handlet først og fremst om en situasjon som var sosialt ukomfortabel.

Vi husker at reaksjonene på Otto Jespersens monologer i Torsdagsklubben også var sterke for noen år siden. Han ble jo dessuten felt i PFU

– Jeg var faktisk med i en debatt om det, det var den første debatten jeg deltok i på tv. Jeg leste dommen og syntes det var helt eksepsjonelt uredelig av PFU. Det sto i dommen at satire må ses i kontekst, likevel ble det ikke tatt hensyn til konteksten i det hele tatt. Det var helt håpløst, rett og slett latterlig. Hvis man virkelig tror at samfunnsproblemer oppstår fordi folk lager vitser, så sliter man. Og hvis det blir sånn at man må passe på hvert eneste jævla ord man sier i et rom, og intensjoner ikke betyr noen ting, så er det en ukomfortabel plass å være.

(saken fortsetter…)


Dag Sørås’ favoritter

Komiserier

1 Curb Your Enthusiasm

2 South Park

3 Paradise PD


Du har vært komiker siden 2002, blir folk lettere støtt i dag?

– Det jeg har lagt merke til er at yngre folk i større grad blir stille. Jeg vet ikke om «støtt» er rett ord, det blir bare stille. På den forrige turneen min hadde jeg en sekvens om en kamerat som fikk cannabis på resept fordi han hadde fått posttraumatisk stresslidelse etter å ha vært i Afghanistan – og at jeg hadde tatt et trekk og lurt på hvilket afghansk barn jeg måtte drepe for å få en sånn resept. Dette gjorde jeg på et studentsamfunn hvor det ikke ble tatt så godt imot. Men når jeg gjorde det på Latter i Oslo var det ikke noe problem. Før var det sånn at man ble nervøs hvis det var et eldre publikum, i dag gjør det meg mer avslappet. 18-åringer som sitter der med armene i kors – det kan det bli amper stemning av.

Mange virker å trekke konklusjonen at hvis du tuller med et alvorlig tema, så betyr det at du tar lett på det…?

– Under min forrige turné døde bikkja mi og svigerfaren min med én dags mellomrom. Jeg begynte naturligvis å snakke om det på showene, og etter hvert fikk jeg en ganske fin greie om det. Så måtte jeg én kveld steppe inn for en annen komiker – foran noe som ikke var mitt eget publikum, og da fungerte ikke den vitsen i det hele tatt. Folk skjønte knapt hvordan det kunne kalles humor. Den største misoppfatningen jeg møter på er når noen tror at hvis du kødder med noe, så bryr du deg ikke. At du har et trivielt forhold til det. Hvis det var sant, hvordan kunne jeg gjøre vitser om at bikkja mi var død? Han var jo min beste kompis.

Og det er kanskje svaret på alt vi snakker om nå? For noen er det naturlig at humor og tragedie eksisterer sammen – ved siden av hverandre, mens det er helt upassende for andre? Det ble vel sagt en plass at komikere hadde sine første 9/11-vitser mellom de to flyene i New York…?

– Ja, jeg skjønner den analogien veldig godt. Det slo meg nylig at humor sannsynligvis analyseres i en annen del av hjernen min enn alt annet. Jeg tenkte det etter en komikerkollega hadde sendt meg en vits som var relatert til noe veldig tragisk. Hvis jeg skulle begynne å tenke på det rent rasjonelt, ville jeg begynt å gråte. Men det er som om det går inn i en annen del av hjernen når det er humor, og der kan jeg anerkjenne at det er morsomt. Jeg tenker at hvis man kan le av noe som egentlig er helt jævlig, så kan det faktisk bli bittelitt bedre, om så akkurat bare i det øyeblikket.

Hva tror du det har gjort med humoren din at du har vokst opp i en skitten malmby innerst i en fjord langt oppi gokk?

– Det ga meg usikkerheten og selvhatet som førte meg inn i humoryrket, så jeg ville ikke vært det foruten. Jeg snakker en del om min mor i det nye showet, og jeg har nok vært påvirket av hennes direkte humor. Og dialekten min har virkelig har hjulpet meg. Flere har sagt til meg at jeg slipper unna med ting som de ikke kunne slippe unna med på  grunn av den. Det handler kanskje om å være autentisk. At hvis man sier noe, og virkelig mener det, så har man en troverdighet. Det er en direkthet i Nord-Norge som selvfølgelig har smittet over på meg. Hvis jeg hadde vært oppvokst i Kristiansand med gladkristne foreldre, hadde jeg vel gjort noe annet. Kanskje jeg hadde sittet og skrevet nekrologer for Fædrelandsvennen.

Har du gjort noen vitser som du angrer på i dag?

– Jeg hadde noen billige FrP-vitser tidlig i karrieren, som jeg sikkert ville rødmet av i dag. Men jeg angrer ikke på noe. Jeg har hatt vitser som har gjort folk lei seg eller forbanna. Jeg synes det er synd når det skjer, men jeg kan ikke huske noe jeg jeg ikke kan stå inne for.

La oss tråkke litt på et vepsebol, for det er jo alltid gøy. Standup var lenge en mannsdominert bransje, er kvinnelige komikere nå like morsomme som mannlige?

– I utgangspunktet er de selvfølgelig det. Jeg liker jo Christopher Hitchens, som skrev essayet Why Women Aren’t Funny, hvor han blant annet sa at morsomme kvinner er morsomme på menns premisser. Men ting har forandret seg, på en bra måte. En ting som irriterer meg, er når noen insinuerer at det er vanskeligere å komme seg opp og frem som komiker i Norge hvis man er kvinne. Det er beviselig bullshit. Se hvor mange av de profilerte komikerne i Norge som er kvinner. Anne-Kat. Hærland, Sigrid Bonde Tusvik, Pernille Sørensen, Lisa Tønne… Det er provoserende når enkelte prøver å finne identiteten sin ved å påpeke hvor tøft det er for kvinner. Hvis du er morsom, så er det ikke det.

(saken fortsetter…)


Dag Sørås’ favoritter

Filmkomedier

1 The Big Lebowski

2 Visitor Q

3 Fear and Loathing in Las Vegas


Du snakker en del om korona i din nye forestilling. Hva slags observasjoner har du gjort under pandemien?

– Det åpenbare paradokset er jo hvem som plutselig er blitt hverdagsheltene. Denne ideen om at man plutselig har funnet ut at mat og helsetjenester er det vi trenger mest i samfunnet – vi hadde da en ganske grei forståelse av det fra før? Og så er det interessant å se hvor kort tid det gikk før man begynte å lengte etter andre nyheter. Jeg så noen greier om at IS var på vei tilbake, og da følte jeg en oppriktig glede. Det var et tegn på at ting var på vei tilbake til normalen.

IS, ja. Tror du de er gode på smittevern?

– Det skulle faen ikke forundre meg. De var i hvert fall veldig gode på vaksiner. Det har jo vært obligatorisk vaksinering av alle i Den islamske stat. Selv de ser Allahs begrensninger.

– Du er vel en sånn type som ville syntes det var helt ålreit hvis en asteroide var på vei mot jorda for å utslette alt og alle? Det kunne blitt mye bra underholdning av det?

– Fordelen med det ville jo vært at alle hadde dødd synkront. Jeg tipper det er minst 90 % mindre stress å stryke med på den måten. Døden ville mistet mye av brodden sin hvis det var slutt for alle samtidig. Festen er over, men ikke bare for deg – for hele menneskeheten. Det må være en god trøst.

Se Dag Sørås’ forrige standup-show «Emokrati» i sin helhet her: