Ekteparet Tic Tic kommer opprinnelig fra Vestlandet, men har slått seg ned i KRS for å satse internasjonalt. Nå er de album-aktuelle på Bergens-labelen Apollon med plata Comfort in the Echo. Oh K-Town ble litt nysgjerrig på fenomenet Tic Tic da navn som Dead Can Dance og Massive Attack dukket opp i kjølvannet av lanseringen og tok en prat med den ene halvdelen av duoen, Irene Svendsen.

Av Red.


Tic Tic. Jeg venter et Toc, men det kommer ikke. Står tida stille, eller er ikke navnet deres knyttet til tid i det hele tatt?

– Jo, vi hadde faktisk tid i tankene. I starten brukte vi mye korte, samplede loops. Det ga en hakk-i-platen-følelse av å aldri komme noe sted. Vi tenkte at Tic Toc ga assosiasjoner til at tiden går, mens Tic Tic låt mer som å sitte fast. Vi likte også at man kunne legge mye annet inn i navnet. Et metronom eller noe som teller ned, kanskje?

Fint! La oss stoppe tida og henge litt rundt Comfort in the Echo, debutalbumet deres som nylig ble lansert på Bergens-labelen Apollon. Jeg hører en slags drømme-pop med et hav av stikk til popkulturelle referanser fra de siste fire tiår.

For de som ikke kjenner dere, hvordan vil du beskrive plata?

– Vi er opptatt av å eksperimentere og leke med ulike elementer fra f.eks. trip hop og synthpop. Albumet har et dryss av alternativ nostalgi over seg. På plata får du både mørk trip hop og atmosfærisk drømmepop.

Comfort in the Echo som nylig ble lansert på Bergens-labelen Apollon Records, både på vinyl og i digitalformat.

Jeg synes det er ganske funny at vi er kommet dit at vi snakker om elektronisk musikk og nostalgi i samme åndedrag. Det betyr kanskje at noen av dine første store musikkopplevelser var av elektronisk karakter?

– Jeg har nok hørt på en god dose med rock også, men jeg syntes nok det begynte å bli mest interessant når man mot slutten av 90-tallet ikke lenger hadde rocke-leiren og elektronika-leiren. Rare synthlyder kunne dukke opp i en rockete låt og gitar-loops i elektronisk musikk. En liten fun fact er at det er mye piggtråd på de bloggene som har gitt oss de beste anmeldelsene. Vi lager tydeligvis elektronisk musikk for metall-folket.

Godt poeng! Rock- og metal freaksa kan godt like atmosfærisk musikk i all slags innpakning.

Men apropos store musikkopplevelser; Finnes øyeblikket hvor du bare; – Jeg skal bli musiker! Altså et eller annet tidspunkt i livet hvor du forstod at musikk kom til å bli en sentral del av tilværelsen?

– Musikken er blitt en større og viktigere del av livet litt etter litt. Både Kai (Drange, red anm), min mann og andre halvdel av Tic Tic, og meg har alltid holdt på med ymse kreative og musikalske prosjekter på hver vår kant.

Dinner Time.. Ekteparet Irene Svendsen og Kai Drange må spise litt imellom slagene. Foto: Lars Erik Nes

Da vi oppdaget hvor gøy det var å lage musikk sammen, ble Tic Tic fort til noe som vi brukte mye tid på.

Og dette gjør dere altså fra krs. Hva fikk dere til å velge Sørlandets hovedstad som base og platform, selv med internasjonale ambisjoner?

– Vi er fra Vestlandet begge to og hadde i utgangspunktet tenkt til å være her i ett år, for å komme oss litt vekk fra regnet i Bergen. Men så likte vi oss så godt her at vi bare ble værende. Til tross for å være en liten by så har jo Kristiansand et rikt musikkliv som vi setter stor pris på. Jeg tenker at det spiller en mindre og mindre rolle hvor i verden en holder på med elektronisk musikk. Det viktigste er at du har tid, rom og overskudd til å skape noe. Og det har vi funnet i KRS.

Morsomt å høre! Som oftest er det musikere fra KRS som drar til Bergen for å jobbe, ikke vice versa.

Og du har selvsagt helt rett når du sier at i 2020 kan man jobbe fra hvor som helst om man ønsker internasjonal oppmerksomhet. Og apropos det; Dere har fått en del internasjonale tilbakemeldinger på utgivelsene deres, har dere noen turnéplaner i andre enden av Corona?

– Vi ser først og fremst på hva som er forsvarlig å få til her hjemme, men alt er jo uforutsigbart for tiden så de helt store planene må vi skubbe foran oss inntil videre. Samtidig gir jo ventetiden oss ekstra tid til arbeide med live-versjonen av musikken vår. Å spille vår type musikk live når vi kun er to byr jo på noen praktiske utfordringer. Vi har ikke lyst til å ende opp med instrumenter på både armer og bein , men samtidig vil vi jo gjerne holde så mye som mulig levende og noe som blir skapt der og da. Så nå plukker vi fra hverandre låtene og prøver å sette dem sammen igjen på måter som gir mening på en scene. Det tar mye tid, men er en fin utfordring!

Høres spennende ut. Vi får kanskje oppleve dere fra en scene her i KRS snart?

– Vi håper det! Krysser fingrene for at smitten ikke øker slik at vi tør å planlegge dato .

Smitten nok øke i tiden fremover, men det kommer en tid hvor det vil være mulig å oppføre seg sånn nogenlunde «normalt» hehe.. Vil vi da få se en Tic Tic live-variant med Eigenharp på scenen? Og kan du fortelle litt om hva dette instrumentet har av iboende kvaliteter?

– Eigenharpene våre bruker vi mye og de kommer absolutt til å bli en viktig del av live-oppsettet vårt. Vi tror ikke det er andre som spiller på dem i Norge, så min mann liker å vitse om at han er Norges ledende eigenharpist. De er synther som er halvt hardware og halvt software. Poenget med dem er å blande den utrykksfulle fingertupp-kontrollen man gjerne assosierer med et akustisk instrument med lyddesign-mulighetene fra en tradisjonell synth.

Kai spiller Eigenharp i studio. Foto: Lars Erik Nes

De er så følsomme at at det kan være frustrerende vanskelig å bare spille rent. Til gjengjeld kan en helt enkel, flat synthlyd bli veldig menneskelig når karakteren i lyden påvirkes av ørsmå endringer i trykket fra fingrene. Eigenharpene har vært viktig for lydbildet på albumet vårt. To eksempler på spor der de er spesielt fremtredende er «Puppets and Toys» og «You Drank Ian».

Det ser jeg frem til å både se og høre fra scenen, forhåpentlig om ikke så lenge.

Tic Tic beveger seg inn i høstmørket.. Foto: Lars Erik Nes

Til slutt, vil dere anbefale tre album som er verdt å dra med seg inn i høstmørket?

– En av platene som snurrer hyppigst på platespilleren for tiden er Agnes Obels nydelige «Myopia». Tricky sitt ferske album «Fall to Pieces» er også høstmusikk så det holder. Korte, melankolske poplåter fra trip-hopens mørkemann. Ellers har vi akkurat oppdaget Bibio. Eklektisk og fengende musikk om en ikke vil at høstmørket skal trenge gjennom alt. Låten «Old graffiti» fra albumet «Ribbons» er en av favorittene så langt.

Sjekk ut platene under her (lyttelink under albumcovrene)

AGNES OBEL- MYOPIA (Hør albumet HER)

TRICKY- FALL TO PIECES (Hør albumet HER)

BIBIO – RIBBONS (Hør albumet HER)