Marte Wulff – selverklært klimapop artist – skriver om ironigenerasjonen og om hvordan Seinfeld bidro til at den vestlige verden overså mørke politiske strømninger og ivrig lobbyvirksomhet fra en innflytelsesrik økonomisk elite. Hadde vi sett Seinfeld med de samme brillene i dag?

Dette innlegget ble opprinnelig publisert i Klassekampen 2. mai 2020.

Av: Marte Wulff

Etter at jeg begynte å lage musikk om klima- og miljøkrisen, har jeg grublet mye på hvorfor jeg hadde så mye motvilje mot å gjøre det. Jeg følte «kallet» lenge før, men det satt langt inne. Hvordan har musikk om en bestemt tematikk fått en litt flau eller irriterende klang ved seg, i alle fall for mange av oss? Selv i dag, som relativt etablert «klimapop»-artist med nettopp det mål å være direkte, må jeg unnskylde for noen av tekstene. I alle fall himle selvironisk med øynene mens jeg synger, som for å si: «Jeg vet at dette kanskje blir litt mye altså.»

Som liten skrev jeg følsomme dikt om roser, og «Heal The World» rørte meg til tårer. Hva skjedde med meg? Med oss? Er det mulig at verdens morsomste humorserie uforvarende har hatt en finger med i spillet?

Les også intervju med Marte Wulff og Charlotte Qvale 

Den banebrytende 90-tallsserien «Seinfeld» definerte på mange måter en hel generasjon: Oss født på 1970-, 80- og 90-tallet, som ble voksne i et stadig mer kapitalistisk Vesten og som kanskje bar på en slags inderlighets-fatigue etter generasjonen før oss.

68-ernes kamper og kapitalismens løfterike, unge år hadde beredt grunnen for en tilværelse ved det man (åpenbart feilaktig) har kalt «historiens ende». Som den amerikanske professoren Randy Laist skriver i New York Times i 2019: «I mangel på virkelige problemer, brukte vi tiden på å la oss underholde av ‘ingenting’ og ironisere livets meningsløshet. Vi ble ironigenerasjonen, og mens vi var opptatt med å le, tårnet grunnleggende problemer seg igjen opp utenfor den ironiske distansens trygge boble.» Seriens enorme suksess sammenfalt med en annen og mindre heldig konsekvens av kapitalismen: Målrettet tåkelegging av farene ved fossile brennstoff og rovdrift på naturressurser.

Allerede på tidlig 80-tall var forskningen rundt skadevirkningene av global oppvarming klar, og det ble tegnet et skremmende korrekt bilde av konsekvenser. Likevel, på grunn av nyliberale, politiske strømninger og ivrig lobbyvirksomhet fra en innflytelsesrik økonomisk elite, ble det mulig å forhindre at det ble allmennkunnskap. Dette er godt oppsummert av for eksempel Linn Stalsbergs «Det er nok nå» fra 2019 og Naomi Kleins «This Changes Everything» fra 2014. Rundt århundreskiftet ble en ny bølge av folkelig bevissthet stagget av de samme kreftene, med en retorikk ikke ulik «Seinfeld»: Bagatellisering av de store spørsmålene og overdrivelse av de små. Latterliggjøring og avledningsmanøvre er stadig velbrukte virkemidler.

«Det er distansen til alvor som er farlig.»

I 2020 er det vanskeligere å ironisere alvoret i verdenssituasjonen. Mange har lenge følt det på kroppen i form av mangel på værstabilitet (også kalt klima). Markedsstyrt politikk har blitt normen og mørke kapitler av historien er i ferd med å gjenta seg. Når dette forverres av klimaendringer, og nå; pandemi, går vi tøffe tider i møte. Selv kjenner jeg en stein i magen hver gang min datter snakker om hva hun skal gjøre når hun blir stor. Som om alt kommer til å være som «vanlig».

Marte Wulff. Foto: Marte Vike Arnesen

Noen holder standhaftig fast i vrangforestillinger eller motarbeider vonde fakta som endelig begynner å få fotfeste i befolkningen, men flere overveldes av en gryende erkjennelse av hvor langt det har gått før vi har reagert.

«Seinfeld» bedrev samfunnssatire som rørte ved selve kjernen av våre ideologier. Venstresidens grunnidé om at alle mennesker er likeverdige og helst sett vil gjøre godt (som innebærer at pålagt rettferdighet vil gjøre alles liv bedre), eller høyresidens premiss; at den menneskelige ånd er ukrenkelig (som innebærer at ubegrenset frihet vil la alle blomstre på likt grunnlag). Ingen av disse er ufeilbarlige: Tilhengere av førstnevnte er alltid latent hyklerske og dypest sett egoistiske, og tilhengere av sistnevnte ser ikke hvor fanget de er av nettopp det systemet de støtter. Forfatter Chuck Klosterman har et glimrende essay om dette aspektet i sin bok «I Wear The Black Hat» fra 2013.

Mye av genialiteten, men også problemet, med «Seinfeld», var at den dype satiren gikk mange av oss over hodet. Karakterenes ekstreme smålighet og egoisme ble i stedet ble sett som gjenkjennbart, og ufarliggjort. De var bare oss selv på vårt verste, og deres verdensanskuelse ble til en viss grad normalisert av vår latter. Mennesker som brydde seg om andre og var snille eller hjelpsomme, ble hånet og fremmedgjort av hovedkarakterene i serien, og vi lo. Legg merke til at dette er trekk som alltid har vært høyt aktede. Det ville tjene fellesskapet å belønne slike evner fremfor egoisme og «markedsverdi», men det forholder seg praksis motsatt: Vårt samfunn er rigget for å tilgodese sistnevnte egenskaper. I lys av korona blir det tydelig hvor uklok en slik verdiprioritering er, og ord som solidaritet og fellesskap er ikke lenger bare er noe for «de jævla sosialistene». Også «Seinfeld» kom til en erkjennelse av dette til slutt, men skaden var allerede skjedd.

Distanse til alvor og inderlighet kan være en lei barriere å bryte, men kanskje kan vi bruke krisen som nøkler for oss som har slitt litt med å ta de helt store spørsmålene i livet seriøst? Grunnen til at jeg bega meg inn på klimapop er ikke at jeg helt har sluttet å synes det er flaut å være direkte, eller aldri føler meg beklemt når folk roper slagord (selv om hard core eksponeringsterapi har hjulpet veldig). Det er fordi det er distansen, ikke ubehaget, til alvor som er farlig. Ubehaget er bare en slags skade, en begrensning jeg har. Det er noe jeg både kan og må overstyre hvis jeg vil bidra konstruktivt til et paradigmeskifte.

Humor er et redskap jeg tror vi alle trenger i harde tider. Det var selvsagt også det «Seinfeld» egentlig drev med, på menneskehetens vegne. På alle ideologiers vegne. Vi kan kanskje med fordel gå tilbake og se serien igjen med dette i mente?