Av Jan Frantzen

Mange i norsk kulturliv er glad i Christer Falck. Han står bak utallige prosjekter, plater bøker, konserter og festivaler – og gjerne uten at det går særlig i pluss. Og med Kronerulling-serien tidligere i år var han med å gi sårt tiltrengte inntekter til artister under koronapandemien. Men det er ikke til å legge skjul på at man gjerne tenker at han er litt gæren også. Med hundre baller i lufta – alltid.

Er det sånn det er, Christer? Er du litt klin kokos?

– Jeg er litt manisk. Litt jobbegæren. Jeg er ikke så opptatt av å pleie vennskap sosialt, men jeg liker å sette opp prosjekter med venner. Og så irriterer jeg nok ganske mange fordi jeg ikke er så glad i oppryddingsjobbene. Jeg løper fra et bomba horehus til neste prosjekt, og så må noen andre rydde opp i rotet mitt.

Du er jo jævlig nerdete, og glad i sette opp lister. Hva er den aller beste plata fra 70-tallet? Kan det være Leonard Cohens Songs of Love and Hate?

– Nei, den kommer høyt, men ikke på topp 10. Det endrer seg jo hele tiden, men jeg kan sende deg topp 500-lista mi…

Altså…

The Royal Scam med Steely Dan er på topp for øyeblikket. Og så har jeg vel Joni Mitchells Court and Spark på andre plass.

Det har vært et utfordrende halvår i musikkbransjen, og du har stått bak en rekke av strømmekonsertene vi har trøstet oss med de siste månedene. Hvordan oppsto denne konsertserien?

– 12. mars hadde jeg akkurat begynt i ny jobb i Hes & Falck AS, og hadde mye iver og glød og noen store prosjekter på gang. Så kom beskjeden om at det ikke ville bli noen arrangementer på flere måneder. Da kjente jeg at det kokte i hodet. Hva gjør man da? Jeg tenkte at det måtte finnes en løsning. Og jeg er jo en DVD-nerd som synes ingenting er hyggeligere enn en konsertopplevelse på TV. Så jeg ringte jeg litt rundt, og fikk med kulturhuset Sentralen i Oslo og noen av de beste folka på produksjon. Og så kom vi opp med drøssevis av artister.

Hvordan fikk dere dette til å gå rundt?

– Hvis vi skulle tatt prosenter av pengene som kom inn, ville det gjort at vi hadde begynt å tenke kommersielt. Da hadde vi ikke blitt artistenes venn, og det var det som var hele poenget. Vi hadde lyst til å hjelpe dem litt, generere noen tusenlapper i denne tøffe perioden. Og vi var opptatt av mangfold når det gjaldt sjangre, kjønn og geografi. Første konsert var med Jonas Alaska, og fikk inn noe sånt som 100 000 kroner. Da skjønte vi at dette kunne eksplodere. I løpet av de ukene vi holdt på genererte konsertene 4,5 millioner kroner som gikk rett til artistene. Vi hadde utgifter på rundt en million, som jeg måtte få dekket inn. Jeg var hundre prosent sikker på at vi skulle få dekket det. Vi har mange instanser som kunne sørget for det.

Og…?

– Kulturministeren skrapte sammen mange millioner ganske tidlig, og da tenkte jeg at dette kom til å løse seg. Jeg stolte på systemet. Men disse pengene gikk først og fremst til folk som avlyste konserter. Det lønner seg å avlyse, var det første vi tenkte. Jeg ville at vi skulle skape ting, at dette skulle bli en plattform som artistene kunne tjene penger på. Vi hadde utgifter på 60 000 kroner hver dag, og etter hvert turte jeg ikke mer. Vi hadde lagt ut en million av egne penger. Da Kulturrådet etter hvert kom med sin støtteordning fikk vi til slutt 450 000 fra dem. Så vi tapte over en halv million kroner. Det var et nesten som et slag i trynet, et spark i trynet fra Kulturrådet. I stedet for å gi til de som hadde skapt noe, pælmet de penger til alle som hadde tenkt en tanke og sendt en søknad. En del aktører har nå tidenes beste periode uten å gjøre noe som helst. Det er mer lønnsomt å sitte stille i båten og få inn penger på avlyste arrangementer. Det er helt horribelt, det som har skjedd i kultur-Norge under pandemien. Det kommer til å bli en oppvask uten like.

Men…

– Merket du hvor forbanna jeg ble nå?

Ja visst. Men det er jo en ny og ukjent situasjon for alle, har du forståelse for at det gjelder myndighetene også?

– Ja, absolutt. Det er uoversiktlig. Men det å være kreativ i en sånn periode har vist seg å ikke lønne seg. Jeg burde heller bare gått på NAV, og fått penger der. Det å tape så mye penger når man har generert så mye, det kommer jeg ikke til å tilgi de folkene på toppen. Det har vært mye regelrytteri, de har ikke klart å sette seg langt nok inn i enkeltprosjekter.

Hva vil alle de digitale prosjektene bety for fremtiden, tror du? Kan det komme noe godt ut av denne perioden?

– Det fins jo nå knapt et musikkstudio i Norge som ikke har strømmeutstyr. Man kan filme det som skjer i studio og få mange kule dokumentarer. Strømmekonsertene mener jeg har et potensial uten sidestykke. Tenk deg hvis Radiohead kommer og spiller i Oslo Spektrum. Det blir naturligvis utsolgt, men så vet man også at det finnes 20 000 mennesker rundt i Norge som gjerne kunne tenke seg å se konserten. Hvis man da setter opp en strømmekonsert og tar 100 kroner pr. billett, så er det mye ekstra å hente. Og la oss si at en «grønn artist» som Jarle Bernhoft ønsker å gjøre noe annerledes av miljømessige grunner. Hvis han har lyst til å spille en USA-turné, så kan han, i stedet for å fly fra by til by, leie Blå i Oslo og skreddersy konsertene for ulike byer, og geoblokkere sendinga slik at bare enkelte geografiske områder kan se et gitt konsert. Mulighetene er mange. Det er noe med at man blir ekstra kreativ i tøffe tider.

Hvor kommer den voldsomme musikklidenskapen din fra?

– Jeg har vært ekstremt opptatt av musikk helt siden jeg var liten. Faren min jobbet i en bilforretning, og han hadde en del venner som jobbet i det gamle plateselskapet Philips. Han fikset bilene deres og så fikk han en bunke med LP-er i betaling. En gang i måneden kom  han hjem med ti nye plater i alle mulige sjangere. Jeg hørte på alt jeg fant, og gjerne 50 ganger. Jeg tar ofte meg selv i å høre plater helt i stykker. Jeg er et vanedyr, og sånn er det med mat og reisemål og alt mulig. I Italia har jeg bare lyst til å reise til Toscana, fordi de har den sjappa som har den pizzaen, og så videre.

Med alle dine prosjekter, har du egentlig tid til å lytte til musikk?

– Jeg har hodetelefoner på når jeg jobber, og hører på musikk hele tiden. Jeg sitter mye med budsjetter og prosjektbeskrivelser,  og så får jeg et viskelær eller noe i hodet når noen vil ha meg inn i en samtale. Musikk er veldig mentalt for meg. Det gjør meg veldig rolig. Noen mennesker får lyst til å danse når de hører spretten musikk, jeg blir helt stille. Det er uansett om det er Prince eller D’Angelo, som er så groovy at det nesten er rart å sitte i ro. Men jeg ender alltid opp med å bli helt stille. Helt passiv. Og jo bedre musikken er, jo stillere blir jeg. Jeg har prøvd å stampe beina til musikk, men jeg bare mister konsentrasjonen av det.

La oss øke vanskelighetsgraden litt. Hva er den beste låten av et band med et kvinnelig bandmedlem som ikke er vokalist?

– Hm, da må jeg tenke litt. Jeg har en forkjærlighet for kvinnelige bassister som Ida Nielsen og Gail Ann Dorsey. Men bandet må nesten bli 3rdEyeGirl med Prince. Og deres beste låt er Plectrumelecrtum.

Du feiger ut og velger et Prince-band?

– Hvis det skal være den beste, så det jo være noe med Prince.

Hva er greia di med Prince, er ikke det ganske svulstige greier?

– Greia er at han traff meg i en periode hvor jeg var lett påvirkelig. Da jeg så 1999-videoen med ham i den lilla kappa og med glorete, dansende damer, syntes jeg det var jævlig kult. Det var midt i MTVs storhetsperiode, og det var bedre enn noe annet som gikk der. Han hadde så mange gode låter at jeg skjønte at dette kom til å være en venn for hele livet. Så begynte jeg å samle tidlig, og det ble en stor lidenskap.

Hvor mye gikk det inn på deg da han døde i 2016?

– Jeg satt akkurat her i denne sofaen hvor jeg sitter nå, og fikk en telefon fra en VG-journalist som spurte om jeg hadde en kommentar til det som hadde skjedd i Paisley Park (hvor Prince bodde, journ. anm.). Da skjønte jeg at det hadde gått gærent. Jeg følte at det var en venn som var blitt borte. Så begynte de å ringe fra NRK og TV2 for å komme på besøk og gjøre et intervju. Da den siste personen dro hadde ungene og dama mi lagt seg, og jeg satte på en Prince-låt som heter There Is Lonely, og strigrein. Det er en trist gospellåt, som handler litt om hvordan han hadde det på slutten. Han var en ensom mann, som ikke hadde så mange venner – men mange på lønningslista. Kanskje litt som meg. Det var veldig trist, mye tristere enn jeg kunne tenkt meg.

Du, det ble støy nylig da du kom med ganske sterke karakteristikker av en journalist på Facebook-profilen din. Var ikke det en litt uredelig måte å være kritisk på?

– Jeg er litt sånn «fight fire with fire», og jeg mener at uredelighet også foregår i norsk presse. Det fins folk som nyter å «ta» enkelte artister, som for eksempel Tone Damli. Hun må jo liksom fortjene det, fordi hun har «bedt om» å bli kjendis. Hvordan kan man forsvare seg mot det, egentlig? Jeg oppdager også at man nå kan gjøre et langt intervju med en journalist, og så bruker de én eller to setninger som egentlig ikke representerer det man snakker om i det hele tatt. Det er uredelig, synes jeg.

Så dette var hevn fra din side?

– Geelmuyden Kiese ville nok ikke anbefalt meg å bruke ordet hevn, men ja, det var nok det. Hvis noen hadde mobbet meg på grunn av håret eller noe, så kunne jeg gjerne stått og tatt i mot. Men hvis noen oppfører seg uredelig, så tar jeg igjen til de ligger flate.

Hva mener du med at noen journalister liker å «ta» artister?

– Da mener jeg tonen i pennen, og hvor mye man blåser opp negative oppslag som jeg anser som ikke-saker. Poenget er at pressen velger å gjøre Tone Damli til en ikke-artist ved å sitere bloggen hennes og sakse Insta-bilder, og så «tar» de henne for å ikke være artist nok når hun står der med en singel. Det er uforholdsmessig mange musikksaker som er basert på «Se og Hør-artister» sammenlignet med ren musikkjournalistikk. Pressen skaper medieyndlinger ved å skrive mye, men negativt, om dem, for så å finne frem slegga når de er klare med det som for mange er kjernevirksomheten – musikken. Det morsomste og rareste er at det er de samme folka som skriver om kjoler, sminke og «sjokkerende Insta-bilder», som anmelder platene. Blir jo skikkelig særriøs journalistikk av sånt.

Så er det vel også slik at du har brukt media i øst og vest opp gjennom årene, og kanskje ikke alltid snakket helt sant?

– Ja, jeg har selvfølgelig brukt media. Når man ikke har noe å gjøre kan man gå ut og si at man skal legge ned plateselskapet, så får man oppslag på den plata man legger ned selskapet med, og så kan selskapet gjenoppstå tre måneder senere og få et nytt oppslag. Det er så mye dårlig presse at om jeg leker litt, så er ikke det så farlig.

Er det noe du angrer på?

– Ja, det drøyeste jeg har gjort var da jeg var dommer i Top Model på TV3. En flott jente kom inn, og jeg sa noe om at hun så «FHM-chubby» ut. Det eskalerte og ble full grining. Jeg ble han som kritiserte kvinnekropper på TV, og det ble fullt helvete fra folk som ringte og prøvde å få meg sparket fra TV3. Og så skulle parasittene i Se og Hør lage en sak på dette, og da burde jeg jo bare lagt meg flat. Men det er så kjedelig, så jeg sa heller noen greier om at anoreksi er et tegn på god selvdisiplin, som alle i Norge skjønte var ironi og tull og tøys. Journalisten kontaktet en interesseorganisasjon og det ble mye støy. Den saken spres fortsatt med jevne mellomrom, og da blir det Twitter-stormer og Facebook-bråk og folk skal drepe meg. Jeg kunne spart meg for den. I disse tider hadde jeg nok fått sparken på dagen hvis jeg hadde sagt noe sånt. Alle hadde vendt meg ryggen, og så hadde jeg sannsynligvis endt opp som sniffer.

Liker du egentlig å få kjeft? Altså, hva var mest ubehagelig for deg, at folk kalte deg riksklyse, eller at Egon Holstad omtalte deg som en sann helt og den viktigste mannen i norsk musikkliv?

– Jeg liker ros bedre, men må innrømme at kjeft er litt gøy det også. Jeg trenger litt friksjon i livet for å kose meg maksimalt.

Du tar ofte ganske store sjanser med prosjektene dine. Er det noe du er redd for?

– Det går i så fall på økonomi, at jeg tar for store sjanser noen ganger. Jeg har tapt enormt mye penger på Kronerulling-serien, det liker jeg ikke. Jeg kjenner at det kommer til å få følge meg hele året, og vi må gjøre noe jævlig smart for å rette opp økonomien.

Men du, dette er tross alt Oh-K-Town. Hva er tidenes aller beste låter av Kristiansand-artister?

– Topp 5 Kristiansand-låter akkurat nå må være

  1. Tales From the Darkside, Darkside Of The Force (1998),
  2. Safe from Harm, Anne Marie Almedal (2010)
  3. Addicted, Munch (1991)
  4. Nightspell, Jan Bang/Eivind Aarset (2020)
  5. Moving Slow, Thom Hell (2004)

Så vil vel noen si at det er litt juks å velge en låt som ble gitt ut på din egen label øverst på lista?

– Tilfeldigheter. Er den best, så er den best.

 

(Kulturrådet har blitt forelagt Falcks kritikk, men ikke respondert på vår henvendelse.)