Historie som traume og repetisjon

Kunstneren Elmedin Zunic har brukt strukturelt neglisjerte deler av den bosniske historien til å undersøke menneskeheten som én kropp i traumeperspektiv. Spørsmålene som ikke blir besvart er heller poenget enn problemet.

Av Maja Hagen Torjussen

Oh-K intervjuer kunstneren Elmedin Zunic, som er aktuell med utstillingen Srebrenica: historiens blindsone, på Arteriet.

Utstillingen viser bilder fra tidligere konsentrasjonsleirer fra Bosnia under Bosnia-krigen i 1992 til 1995. Men også transkriberte intervjuer med overlevende fra konsentrasjonsleirene i Prijedor-området i Bosnia. Vi hører dem samtale på bosnisk og engelsk oversettelse presenteres via en projektor. Konsentrasjonsleirene ble holdt av bosniske serbere, og det var i hovedsak bosniske muslimer som ble forfulgt og plassert i dem.

“En del av dem som på utstillingsåpningen hadde selv personlige erfaringer fra konsentrasjonsleirene,” sier Elmedin.

Bildene i utstillingen viser tidligere konsentrasjonsleirer fra Prijedor og Kozarac-området i Bosnia. De overlevende som har blitt intervjuet av Elmedin sier at denne delen av historien ikke er en del av skolepensum, og at byggene, som på 90-tallet var konsentrasjonsleirer for bosniske muslimer, i dag trivielt blir pusset opp og gitt ny nytteverdi. Konsentrasjonsleirene ble opprettet av bosnisk-serbiske nasjonalister og separatister. Dem som ble satt i leirene var i hovedsak bosniske muslimer som bosniske serbere mente var nasjonalister og opprørere. At de bosniske muslimene var nasjonalister og opprørere påpeker Elmedin at er en oppdiktet historie av dem som etablerte konsentrasjonsleirene.

I galleriet peker kunstneren på ett av bildene i utstillingslokalet. Et fotografi han tok i 2016. Bildet viser et minnesmerke formet som en ørn. I bakgrunnen, en tidligere konsentrasjonsleir i Trnopolje. “Det var en mann som ofte kom til stedet og bare satt og kikket på dette bygget,” sier Elmedin og peker på den tidligere konsentrasjonsleiren.

“Det var hjerteskjærende. Han fortalte meg at han selv var fengslet der. Jeg skjønner ikke hvorfor han kom tilbake til åstedet.”

Elmedin viser til teksten på veggen i utstillingen:

A person can be spotted at the site, holding a bottle of beer and without being asked, he confesses: “I have also been imprisoned in the Manjača”—another concentration camp near Prijedor. It makes everything more curious knowing that this man returns to this place regularly, without being forced or asked to come back to this crime scene.

This detention centre has become a tourist site for many Bosnians as well as visitors from abroad. However, when no one else is around, some come here and contemplate the site as the only place that makes sense after the event, when the memories like gravity pull you into the tornado’s eye—a place where one finally finds peace as if that particular place is the only place on earth which can offer an undisrupted pattern of meaning.

Minnesmerket på bildet er reist av bosniske serbere, til minne om bosner-serbiske soldater som ofret sine liv for Republika Srpska i perioden 1992 til 1995. Det er forstyrrende når minnesmerket ærer serberne som stod ansvarlige for de som ble utsultet, utmattet, pint, og døde i konsentrasjonsleiren rett bakenfor,” sier Elmedin.

Menneskeheten feiler seg selv

“Det er noen som sier those who don’t remember history are doomed to relive it again. Man må akseptere historien og menneskehets gjerninger. Folkemord ikke er et lokalt fenomen. Det er menneskeheten som feiler seg selv. Det at tilfeller av det skjer i ett geografisk område til den og den tiden, betyr ikke det at det er borte. Menneskeheten må forstås som én kropp og skaden skjer på denne kroppen. Slik blir det et kollektivt traume.”

Han fortsetter:

“I boksekvensen Nådeløse nordmenn av Eirik Veum kommer det stygge sannheter om nordmenns gjerninger under og etter 2. verdenskrig, men dette kommer ikke frem før 60 år senere. Vi er kanskje ikke klare for det like etter en destruksjon av en nasjon. Når man skal rekonstruere en nasjon er det kanskje ikke en konstruktiv fakta å sette blant befolkningen,” sier Elmedin.

Hva ville skjedd om utstillingen din ble stilt ut i Bosnia i dag?

“I Bosnia er de mette på konflikten og ønsker ikke å prate særlig om den. De vil gå videre, tror jeg. Selv om jeg ikke har bodd i Bosnia siden 1993, opplever jeg at det ville vært tilfellet.”

Pragmatisk sett var utgangspunktet for utstillingen 25 års markering av Srebrenica Folkemordet. Den skulle ha blitt vist i juli måned, men ble flyttet til august på grunn av pandemien. Denne historiske hendelsen kan lett virke som et lokalt problem – definert av et bestemt geografisk område og et bestemt historisk tidspunkt. Jeg ser heller på det som en gigantisk lapsus i menneskeheten. Etymologisk kommer lapsus fra latin som betyr ‘fall’, og menneskeheten hadde da tillatt seg det fallet igjen og igjen. Med andre ord handler Srebrenica: historiens blindsone om noe universelt – et sår som er hevet over enkelthetene. Denne utstillingen skulle tale til alle,” sier kunstneren.

UNinvolved – referansen til FN. Vil du forklare?

Jeg har forsket på dette temaet i mange år. Denne reisen har blant annet ført meg til steder som Prijedor, Kozarac, Trnopolje, Srebrenica, Potočari og Bratunac – stedene som har lidd av noen av de mest grusomme krigsforbrytelser i krigsårene. Alt dette skjedde mens såkalte konfliktaktiviteter ble observert og overvåket av FN. Det er noe som fremdeles preger den offentlige oppfatningen av FN-oppdraget i Bosnia. Ikke bare var FN preget av sin likegyldighet til oppdraget; FN har også vist å ha en nedslående holdning til folket som de var der for å beskytte, spesielt under blokaden av Srebrenica.

FN viste en impotent tilnærming til fredsbevaring.”