«Oppsiktsvekkende», «eminent» og «sjokkerende bra»

Lovordene om Tone Bringsdal fra Mandal florerer hos noen av Norges mest profilerte kulturjournalister. I sommer går hun i studio med Torgeir Waldemar, som mener Bringsdal skiller seg ut som artist.

«Sjokkerende bra» var det iTromsø-anmelder og peiling-innehaver Egon Holstad som skrev. Formuleringen «Oppsiktsvekkende debut» tilhører mangeårig musikkjournalist Erik Valebrokk.

Det handler om mandalsartist Tone Bringsdals EP, Prologue, som kom i oktober.

Bringsdal har ingenting imot skryt. Men hun er mest opptatt av å fortelle historier.

– Jeg er naturligvis opptatt av både musikalsk uttrykk, gitar- og stemmeteknikk, men alle disse elementene inngår i en helhet hvor historiefortellingen står i fokus, sier hun.

– Det handler om å bearbeide noe jeg ikke helt kan forstå, eller rettferdiggjøre, både følelsesmessig, mellommenneskelig og samfunnsmessig. Jeg går ikke bevisst inn for å skrive kampsanger med politisk budskap, men det kan komme til uttrykk noen ganger. Det er personlige ting som jeg må få satt opp for å forstå for meg selv. Når man har skrevet låter i et halv liv, og fiksjon enda lenger, blir det en naturlig måte å uttrykke sin tolkning av verden på. Å skrive låter fungerer som en slags systematisering av følelser. For jeg er veldig glad i ord, og å sette ord sammen.

Fikk medfølelse

Med på laget har Bringsdal Torgeir Waldemar, både som medprodusent og musiker. Han er også med når 30-åringen går i studio i sommer, for å spille inn sitt første album. De to skal også, i tillegg til Tønes, spille hvert sitt sett under mikrofestivalen Skrik i skogen ved Homevann 8. august.

Waldemar forteller Oh-K-Town at han var til stede da Bringsdal spilte support for Violent Years på Sjøboden i Mandal for noen år siden.

– Publikum skravlet nådeløst, og det var en ganske grusom opplevelse. Det var stinn brakke, men ingen hørte etter. Jeg fikk sterk medfølelse, og måtte si at jeg håpte hun ikke ville slutte å spille på grunn av den erfaringen. Så hørte jeg henne på konsert en gang senere, og skjønte at hun hadde noe som stikker seg ut. Hun var også support for meg en gang i Mandal, og da ble min perkusjonist og produsent Anders Møller så gira at han ville at vi skulle lage plate sammen. Deretter har det blitt et stadig tettere samarbeid.

– Hva er det ved henne som er spesielt?

– Det går både på tekst- og låtkvalitet, og dessuten er hun en framifrå gitarist. Så har hun et mørke i universet sitt, som stikker seg ut.

– Det er definitivt noe «Waldemarsk» over soundet på «Prologue». Hvordan jobber dere for å skape denne signaturen i lydbildet?

– Det handler om tydelighet, og en slags minimalisme-tankegang. Det som skal være i lydbildet må være der av en grunn, og det må være tydelig. Hvis det er for mange elementer, vil de slå hverandre i hjel. Så preges lyden også av Anders som perkusjonist. Han er en gammel punk-trommis, og spiller perkusjon på en litt punkete måte – hardt og kontant. Det gjør at han ikke trenger å spille så mye, men de få tingene som skjer er tydelige. Lydbildet er på mange måter en fortsettelse av det. Anders og jeg har jobbet tett i mange år, og utfyller hverandre.

Felles referanser

Da Bringsdal traff Waldemar skjønte hun fort at han var interessert i mye av den samme musikken og det samme lydbildet som henne.

– Han har mye å tilføre låtene mine. Selv om vi har noen felles preferanser, har vi veldig forskjellig tilnærming til låtskriving. Det er en kontrast som er med på å tilføre nye elementer til musikken, sier Bringsdal, og trekker frem Townes Van Zandt som en artist som har vært med på å forme henne som låtskriver.

– Jeg begynte å høre på ham ganske tidlig. Det var nok litt for voksent for meg, men jeg lærte mye av verdien i melankoli. Man trenger ikke dyrke det mørke, det blir veldig negativt ladet, man kan bare være i den stemningen, for historiene stikker så dypt.

– Kjenner du deg hjemme i Van Zandt-sjangeren?

– Ja, jeg har brukt det universet ganske mye som inspirasjon, og jeg føler meg komfortabel i det – måten å spille gitar på og typen melankoli. Men jeg låser meg aldri fast i én sjanger eller ett uttrykk, og mye av låtmaterialet mitt har helt andre kilder til inspirasjon.

– Hva er det med dette mørket som fenger oss så veldig, egentlig? Hvorfor må det være så jævlig sørgelig?

– Jeg har hørt at hvis jeg er i dårlig humør skal jeg sette på glad musikk, men det funker ikke. Og når jeg har det bra, har jeg har ikke behov for å skrive musikk om det. Det er når noe må bearbeides, forstås, at det er fint å kunne bruke musikk til å uttrykke det. Det er godt å sette ord og melodi på ting som kan være vanskelig å si høyt til andre.

Varmet opp for Madrugada

Waldemar skal spille alene på scenen under Skrik i skogen, mens Bringsdal foreløpig er usikker på hvilket format hun skal opptre i. 29-åringen fra Mandal har spilt ved Homevann en gang før, da NRK i 2016 produserte en episode av «Der ingen kunne tru at nokon kunne bu» fra stedet.

– Det var helt spesielt. En uke tidligere hadde jeg vært i Oslo og spilt på Mono på Klubbøya, og plutselig befant jeg meg langt ute i skogen ved et vann hvor publikum satt i allværsjakke. Det var veldig fint, og jeg kjente at jeg hadde lyst til å gjøre noe lignende igjen. Nå får jeg muligheten til det.

– Hva synes du om å spille for et publikum?

– Først og fremst lager jeg musikk fordi jeg synes det er ålreit å holde på med. Kjenne på gleden over å føle at man har en låt på gang, og bare være til stede i det. Men etter hvert som jeg har spilt konserter og opplevd hvordan man kan treffe et publikum, ligger halve verdien i det møtet, sier Bringsdal, som i fjor sommer varmet opp for Madrugada i Ravnedalen.

– Jeg lærte at det er mye skumlere å spille for fem man kjenner, enn for 4000 man ikke kjenner. Det var en stor opplevelse, og spillegleden jeg hadde den kvelden var spesiell. Man kan klimpre så mye man vil hjemme, men det er først når man står på scenen at musikken lever.

– Men du har vel ikke lykkes som artist før du flytter fra Mandal og inn i K-town… Når skjer det?

– Haha. Vet du, jeg føler meg ganske tilfreds her. Jeg har tenkt en del på å flytte til Oslo, men jeg liker kontrasten mellom det periodiske musikerlivet i storbyen og låtskriverhverdagslivet i den lille kystbyen. Det ligger mye kreativ energi i spennet mellom de to tilstandene.