Kristiansand-kunstner Trond Nicholas Perry AKA Nikko har siden pandemien slo innover oss, befunnet seg langt inni de polske skoger og sett verden gå av hengslene fra et litt annet perspektiv enn de fleste av oss. Siden Nikko er denne utgavens kunstner og har mye på hjertet, var det på en måte ikke nok å bare la ham slå seg løs med «Selvangivelsen», så redaktøren bestemte seg rett før deadline å sende noen spørsmål på Messenger. Greia var bare at han selv gikk av hengslene og svarte i grunn mer enn nok på det første spørsmålet.

Av Jan Kenneth Transeth

Hei Nikko åssen går det i skogen? Får du tenkt noen nye langsomme tanker?

Litt skralt med langsomme, nye tanker gitt. Det går i hundre og nitti inni hodet og tankene er ikke nye, mer kultivering av temaer jeg har jobbet med lenge. Fordypninger.

På den kreative fronten går det i musikk og økofuturisme. Har kjøpt meg gitar og bass og spiller ofte. Utvikler meg i retning et skeletalt one-man-band som spiller tropisk world music. Lystige toner og rytmer. Sist jeg forsøkte meg på typiske låter var vel i 2014 da jeg lagde filmmusikk til dokumentaren “En drøm til havs”. Siden da har jeg skrangla i vei med noe som ikke kan kalles musikk en gang, bare lyd. Lyd som materiale, fritatt for rytme og melodi. Nå er jeg tilbake som amatørturist i musikkens verden. Musikk er bare for fantastisk til å ikke ta del i, uansett hvor rævva man er til å spille. Jeg savner en musikk som bare er til for gleden og samspillets skyld. Musikk som lek. Jeg har alltid likt å danse, og kan holde på i timesvis med samme temaet. Gitar, bass, trommer og marimba f.eks. Det er så frigjørende å bare slippe taket i hippe trender. Driter i hele kunstkarrieren for tida. For meg handler det om å albue frem et psykiskt trygt rom der jeg kan utfolde meg med total frihet. Gallerister, samfunnsagendaer og networking passer ikke inn i denne likningen. Jeg må glemme at kunstverdenen finns for å kunne lage noe bra. Litt merkelig og trist egentlig, men fuck it. Jeg lever utelukkende av kunsten min uansett. Bare ring om du vil ha meg på galleriet ditt, om du vil ha en utsmykning på skolen eller et vinylcover, men spar meg for samfunnsnyttig kunst med politisk profil og påfølgende funksjon. Slikt har vi politikere, journalister og designere til. Det er absolutt ingenting galt med å være samfunnsengasjert designer som forsøker å løse et problem på bestilling, men den utemmede friheten er forbeholdt kunsten, syns jeg.

Økofuturismen jeg driver med er mer bare en estetikk. Konstruksjoner av glass og stål, sammen med natur. Nyttige objekter som hjelper naturen. Det er nok litt fetish over det, men med tiden har det utviklet seg til et uttrykk og en fortelling som nærmest genererer bilder av seg selv. Et persongalleri og scenografi til en imaginær film kansje. Jeg sykler rundt på landeveiene her og fotograferer skogholt og gamle gårder for å fotomanipulere inn svevende drivhus og folk med jetpack som vanner åkeren. Bildene foreslår ingen løsniger men fabulerer over en sci-fi fremtid. Litt av denne estetikken kommer frem i den siste videoen “Flygende Basseng” hvor jeg illustrerer vår eldste sønn på seks år sine drømmer og ideer om en flygende fantasikonstruksjon.

Jeg er skikkelig utenfor allfarvei. Igår sykla jeg til nærmeste landhandel og traff ett villsvin, en hare og en hauk.

De politiske tankene er mørke, men jeg har ikke gitt opp. Polsk politikk har blitt like viktig for meg som norsk. Halve familien min er jo polsk. Mye er på spill nå. Det er presidentvalg her, og det kan se stygt ut som at den konservative Andrzej Duda fra det såkalte Lov og rettferdighet-partiet, går av med seieren igjen. PIS er forkortelsen til partiet. De styrer landet her nå, og president Duda kaller LGBT-ideologi (hva enn det er) den største fienden siden kommunismen. Landet var okkupert av Sovjetunionen i 45 år. Det var et tystersamfunn der folk blei henta i hjemmene sine og torturert. Å sammenlikne dette med homofile som vil gifte seg og ha de samme familierettighetene som alle andre er så hinsides populisme at man er fristet til å ta brosteinen fatt. Jeg tror nasjoner kan bli post-traumatiske, akkurat som mennesker, og når traumen trigges blir man sprø. I Polen manipulerer President Duda nasjonens traume og retter galskapen mot den imaginære fienden LGBT. Med en gang noe blir sidestilt med kommunismen her så er det skuddpremie på det. Skuddpremie på folk som elsker hverandre. “Hold dere unna barna våre” roper de fra talerstolen. Mange ganger har jeg hørt folk her si at homofili leder til pedofili. Folket er samla mot sin felles fiende, men alt er bare bøff. Forsamlinger på flere tusen står og messer “Gud, Ære og Fedreland.” Høyreekstremister og katolikker om hverandre. Det går ikke ann å være sunn patriot og for homofile rettigheter på samme tid. Forrige gang var det muslimer som ble brukt til å oppnå valgseier, selv om jeg kan telle på ei hånd hvor mange muslimer jeg traff her på de syv årene jeg bodde i Warszawa. Resultatet av hatretorikken er at deres noble, konservative, katolske familieverdier nå blir forsvart i gatene av grilldresskledde skinheads på speed. Du ser dem overalt. Vi kaller dem bare for “dress”. De er fotsoldatene til kirka og PIS. På giganasjonalistiske markeringer er det “dressboys” foran og Mariastatuer bak. Shit. Var inni nærmeste by for litt sida for å kjøpe kake til sønnen vårs bursdag. Runder et gatehjørne og på veggen står skrevet med store bokstaver “Horejøde”. Fargen var godt falma så det har fått stå der lenge. Runder et annet gatehjørne. Solkors. På en annen vegg, davidstjerne i galge. Om man har øynene med seg oppdager man disse symbolene overalt. Snakker ikke om noe blackmetalflørting med nazisymboler på gutterommet her. This shit is for real.

I 2012 var jeg på en demo der det måtte en trippel ring med opprørspoliti rundt oss. Ikke for å arrestere oss, men for at vi ikke skulle bli steina av de nasjonalistiske hordene. Det  var det som fikk meg til å flytte tilbake til Kristiansand tre år seinere. Klarte ikke å kvitte meg med det som skjedde den dagen.

Føler meg såpass politisk skada at akkurat Brandsdal og Sørlandsnyhetene ikke vekker så stor harme i meg. Samtidig så husker jeg Polen uten høyrepopulistisk styre og åpent homo/muslim-hat i gatene. Vektskåla tippa i 2012 sånn cirka. Radikaliseringen av folk gikk jævlig fort. Symbolpolitikk og billig bruk av splittende, irrelevante temaer som vekker villt sinne. Dette må vi passe oss for. Kristiansand kan fikses tror jeg. Det har ikke gått særlig langt hos oss. Vi må bare komme oss ut av gæmlis-facebookbobla og lære oss å snakke ryddig til hverandre. Eller som min gamle nabo, Ester, sa til barna i nabolaget

“Dere må lege greit”.

Rant over. PIS out!