Marte Wulff var redd for å bringe dårlige nyheter i låtene sine, og Charlotte Qvale brukte masse tid på å unnskylde for musikkveien hun har valgt. Kanskje det er på tide å utfordre popsjangeren?

Av Jan Frantzen Fotos: Privat

For mange år siden var Marte Wulff og Charlotte Qvale to helt ulike individer, som eksisterte uavhengig av hverandre. Slik er det ikke lenger. Etter utallige samarbeidsprosjekter, vinkvelder og samtaler om livet, er de i ferd med å vokse sammen til én person.

Det kan i hvert fall virke sånn.

Det handler om å være helt på bølgelengde, sier de. Og det er man ikke med så mange.

Wulff og Qvale har også en viktig ting felles som artister: De vil lage pop med substans. Førstnevnte har skapt begrepet klimapop, og synger nå i stor grad om vår tids miljøutfordringer.

– Vi lever i crazy tider, og vi trenger populærmusikk som tar opp disse spørsmålene på en ordentlig måte. At noen kan reagere negativt er ikke mitt problem. Jeg må gjøre noe som føles viktig, og jeg vil oppfordre flere til å gjøre det, slik at vi kan få et rikere språk rundt denne tematikken, sier Wulff, som fortsatt er aktuell med april-utgivelsen Ringer i vannet.

Usexy

Det er de som mener at artister bør holde seg for god til å skrive om politisk ladede temaer. Mange låtskrivere kvier seg også for å gjøre det.

– Det forstår jeg godt, for det er jo litt usexy. Og det er ikke lett, det er komplekse spørsmål vi snakker om. Men nettopp derfor har det vært viktig for meg. Jeg driver jo med dette fordi det er meningsfullt, ikke for å bli rik, sier Wulff, og erkjenner at det ikke var enkelt å bestemme seg for å ta tak i de store spørsmålene.

– Jeg var kjemperedd for å bli koblet til dette, bli den personen som kom med dårlige nyheter og var negativ og sa vi måtte skjerpe oss. Ingen vil være sånn. Men det er det minste problemet, jeg må bare gjøre det på en måte jeg kan stå inne for.

– Får du mye dritt?

– Det har vært ganske lite av det. Jeg kan uansett tåle at noen misliker det, og det har jeg vært forberedt på fra starten. Dessuten er det interessant å få litt av den dritten, for det forteller meg noe om mekanismene rundt dette temaet – og da kan jeg bruke det også, det kan inspirere meg. Men jeg lager ikke denne musikken for klimafornekterne, jeg lager den for de som er opptatt av det samme som meg. Jeg forsøker å gjøre det gjenkjennbart, slik at jeg kan kommunisere med publikum på en personlig måte, sier Wulff.

Hun har helst sikkert mistet en og annen lytter gjennom klimaprosjektet sitt, men hun har også fått noen nye.

– Kanskje en del har avskrevet meg, men så har jeg til gjengjeld fått en del nye forum jeg kan opptre i. Det har nærmest blitt en slags nisje, og det er nesten komisk at vi snakker om nisjer når klima og miljø er så altomfattende som det er.

Produktiv

Mandalitt Qvale har de siste to årene regelmessig gitt ut nye enkeltstående låter. Det gjør hun for at alle sangene skal få mye kjærlighet, og ingen skal forsvinne i mengden. For tiden er hun imidlertid i studio med et større prosjekt, som trolig ender opp som en EP.

Noe klimapop blir det imidlertid ikke fra den kanten.

– Jeg kommer alltid til å skrive om kjærlighet. Jeg har levd i et forhold i over 20 år, og det er mye å hente der. Jeg tror aldri jeg kommer til å skrive om noe annet, bortsett fra jul kanskje, sier hun – med et slags selvironisk stikk til duoens tidligere juleprosjekter.

Sanger om kjærlighet kunne betydd love/dove-rim og hurra-meg-rundt-tekster, men det går dypere for Qvale. Når hun skriver låter, graver hun langt ned i følelsesregisteret. Og ender bevisst opp steder hvor det gjør vondt.

– Det handler om å gi slipp, og orke å kjenne på alt jeg er redd for, de jævligst tenkelige scenariene. Hvor fælt kunne livet mitt vært, hvor fælt kunne forholdet mitt vært – eller hvor fælt har det vært. Jeg kan ikke skrive en tekst kun for at det skal høres bra ut. Jeg har aldri skrevet noe, uten at jeg har følt det. Det høres kanskje banalt ut, men la meg være litt banal da.

– Og slik går dagene? Med å dyrke kjipe følelser?

– Jeg gjør det jo bare i korte perioder. Etter at jeg fikk barn kan jeg bestemme meg for at mellom klokka 10 og klokka 14 setter jeg meg ned og pirker i dritten. Så spiser jeg litt og henter barna, og så går det over. Det er bedre å være i kontakt med de greiene, enn å undertrykke det. Også har jeg lært å meditere…

Store muligheter

Qvale sier hun alltid har følt seg fanget mellom to verdener, på grunn av musikksjangeren hun har valgt.

– Noen har uttrykt skuffelse over at jeg har valgt pop, som om det er en skitten greie. Jeg henger mye med folk som lager og hører på en annen type musikk, så jeg brukte mye tid på å unnskylde for meg selv det jeg driver med. Helt til jeg skjønte at det ikke gikk lenger. Det handler bare om mine egne fordommer. Det er så sykt mye bra popmusikk der ute, og jeg trenger ikke forholde meg til det som er dårlig. Jeg må bare stå for det jeg lager selv.

Wulff påpeker at pop gjerne går for å være underholdningsmusikk, men undrer seg over at ikke flere utnytter mulighetene som fins i sjangeren.

– Pop er mest populært, det er lett å like. Det er en enkel måte å formidle et budskap på. Man kan få sagt mye på kort tid, og nå ut til veldig mange. Derfor er det synd at ikke flere bruker selve musikken til meningsytring. Man er kanskje redd for at det skal bli mindre lett å like, eller falle utenfor sjangeren. Men kanskje det er på tide å utfordre den? Jeg synes det er interessant.

Sårbare

Begge sørlandsartistene har hatt strømmekonserter de siste månedene, og gleder seg til å spille for mennesker igjen. Qvale tror koronaperidoen kan ha vært spikeren i kista av for mange artister som har sittet på gjerdet og vært usikre på om de ønsker å satse på musikk.

– For de som har jobbet med det i flere år, vil det etter hvert fortsette som før. Med usikker økonomi og lite forutsigbarhet, slik det alltid har vært. Men noe godt kommer kanskje ut av dette. Det har blitt veldig tydelig hvor sårbare vår gruppe er. Det er blitt mer fokus på det, sier Qvale, som også har fått tid til å falle til ro med karrierevalgene sine.

– Jeg har vært redd for at jeg skulle bli misfornøyd når jeg hadde tid til å tenke tilbake. Jeg har lurt på om jeg ville ha behov for å ta andre valg fremover, men jeg innså at de siste årene har vært bra og at jeg har gjort det riktige. Jeg har ikke lyst til å endre på noe, og det er en ganske deilig følelse.

Distanse til alvor

En helt annen ting – men vel så viktig som noe:

– Wulff, hvorfor prøver du å ødelegge Seinfeld for oss?

– Altså, jeg prøver ikke å ødelegge det, nå har du misforstått. Jeg har bare erkjent at serien gikk meg over hodet. Gå tilbake og se den en gang til, sa jeg.

Det gjorde hun i en kronikk i Klassekampen i mai. Under overskriften «Det er Seinfeld sin skyld».

– Jeg har lært at man skal lage en morsom, teit overskrift hvis folk skal lese en tekst… Poenget var at min generasjon vokste opp i en verden uten de store synlige verdensproblemene. Sekstiåtterne hadde kjempet og kjempet, og man var kanskje litt lei av inderlighet og alvor. Så kom Seinfeld og blåste opp småting, gjorde narr av de store spørsmålene og latterliggjorde følelser og godhet, sier Wulff, som mener serien nærmest formet humoren til en hel generasjon.

– Satiren var så smart at den var for smart for mange, inkludert meg selv. Så har tiden gått og stemningen i verden har skiftet, det har skjedd mange alvorlige ting under vår radar. Vi har vært redde for store følelser, store ord og svulstigheter, og heller ledd av det. Det har skapt en avstand. Jeg har selv vært en ironiker og en sarkastisk jævel i mange år, men nå finner jeg glede i å bli litt mer inderlig og litt mer alvorlig. Det er ikke så farlig, det eneste er at andre kan synes det er teit. Det kan man bare drite i, det er på tide å ta litt tak.

– Men vi er enige om at humor er helt nødvendig for å håndtere all jævelskapen der ute?

– Absolutt, sier de sammenvokste med felles stemme.

– Vi ler av fæle ting, vi altså. Men vi kan ikke bare gjøre det. Vi griner mye også.