I USA dreper politiet de svarte, i Norge henter vi dem midt på natta og sender dem ut og i Kristiansand er det nå etablert at det er helt innafor å henge opp naziflagg på Arkivet natt til 9. april. Nazister og oligarker infiltrerer statsapparater. Verden står på kanten av stupet. Skal det liberale demokratiet ha en sjanse, er det på tide å kjempe for det. (Mer om det lenger nede)

Fra: Politiet

I 1988 slapp Los Angeles-baserte NWA (Niggaz With an Attitude) låta “Fuck the police”. Låta har de siste ukene økt strømmefrekvensen med 272%, ifølge Rolling Stone Magazine. Da den kom ut var jeg seks. Dette var to år før den første svarte familien dukket opp i Søgne og bygda vibrerte. To år før jeg – helt tilfeldig – vendte hjem etter et år i utlandet. Brun i huden, med noen glemte norske ord og en helt ny stefar. En svartmusket en. Det ble starten på en vanskelig periode. Jeg kan bare forestille meg de holdningene, kommentarene, volden og følelsene man møter som svart, fremmed og sårbar. Det må gjøre vondt, vondt, vondt, når det varer livet ut.

Av Mira Svartnes Thorsen


Fuck the police comin’ straight from the underground
A young nigga got it bad ’cause I’m brown
And not the other color so police think
They have the authority to kill a minority

Jeg husker New Kids On The Block og at vi lærte om Rosa Parks på skolen. Jeg husker at vi lærte om den fantastiske Christopher Colombus, eventyreren, som oppdaget Amerika og temmet landet. Vi så westernfilmer der indianerne var villmenn og farlige. Vi så filmer der svarte afrikanere var primitive og der russere var onde alkoholikere. Det føles som en annen æra. Tre år senere – i 1991 – ble en gjeng politifolk i LA dømt for å ha dannet et nazistisk forbund og med jevne mellomrom ha terrorisert fargede nabolag. Er det rart NWA følte seg under angrep? Hva gjør du, når lovens lange arm jager hudfarge, ikke kriminelle? Og hvorfor var de så forbanna?

Fuckin’ with me ’cause I’m a teenager
With a little bit of gold and a pager
Searchin’ my car, lookin’ for the product
Thinkin’ every nigga is sellin’ narcotics

Ti år senere var jeg 16. Jeg hadde venner i alle farger og noen av dem ble faktisk jaktet på av både politi og rasister. I Norge. Vi sto på hver vår side av gata ved Jernbanen i Kristiansand og skjelte hverandre ut. Vi som mente alle farger er innafor og de som mente at noen griser er likere enn andre. Politiet gjorde lite og ingenting for å hindre fremveksten av et nazistisk miljø. Dette var i 1998. Året etter ble indiskfødte Arve Beheim Karlsen jaget i døden. Bak ham hørtes rop som: “Drep den negeren!” Tre år senere var det Benjamin Hermansen som ble stukket ned med kniv og drept på Holmlia. Johanne Ihle–Hansen. Ungdommer med livet foran seg har blitt drept, forfulgt, jaget, mobbet, fengslet og satt utenfor samfunnet på grunn av fordommer, hudfargen og rasisme. I Norge. Det vi ser nå, kommer ikke uventet.

Johanne Ihle-Hansen ble drept av broren fordi hun var asiatisk. Foto: privat/NTB

Huh, a young nigga on the warpath
And when I’m finished, it’s gonna be a bloodbath
Of cops, dyin’ in L.A.

Opprørene vi ser i USA (med solid støtte fra hvite, brune og svarte i flere land) er fortsettelsen på en lang rekke forsøk på å vinne frihet og selvstendighet. På Blackpast.org finner du en lang liste over massakrer, opprør og frihetskamper. Og jeg kaller det en kamp for frihet, fordi det er det det er. Lenge før jeg ble født – i 1967 – bestilte president Lyndon B. Johnson en rapport som følge av en fryktelig ubehagelig tid. Den tiden vi hvite husker som “the summer of love” – står i minnet for svarte mennesker som den mest voldelige tiden siden borgerkrigen. Borgerrettsbevegelsen med Martin Luther King i spissen trakk til seg stadig flere følgere og gjorde fremskritt. Det førte til sammenstøt, drap og vold.

Snikmordet på Martin Luther King førte til flere dager med protester, som ble møtt med massiv militær tilstedeværelse fra myndighetene. Noen måneder før hadde politiet åpnet ild mot en 200 ubevæpnede studenter fra borgerrettsbevegelsen, 3 døde, 28 ble skadet. Disse årene var forferdelige for både hvite, svarte og alt midt i mellom.

Den tidligere nevnte rapporten – også kalt Kerner-rapporten – stadfestet i ettertid at det å ikke gi økonomisk og politisk makt til de fargede, ville føre til ytterligere lidelse. Det å unnlate å anerkjenne fattige og fargede som aktører i samfunnet og gi dem de samme mulighetene som hvite middelklasseamerikanere hadde ville udiskutabelt føre til “de underliggende årsakene til opprør; massearbeidsledighet, en offentlig skole uten tilstrekkelig med ressurser, slumifisering av nabolag og forfall i offentlig velferd som rent vann.”

I mai 2020 kom det varslede opprøret.

For police, I’m sayin, «Fuck you, punk!»
Readin’ my rights and shit, it’s all junk

MC Ren fra sier det rett ut. Det finnes ingen grunn til at en svart mann skal stole på politiet i USA. FBI har de senere årene undersøkt rettsvesenet og lovens håndhevere i USA og funnet helt sinnsyke ting. Blant annet sier de rett ut at politiet i sørstatene har en historisk tilknytning til Ku Klux Klan. Gjengen vi syntes var morsom i karikaturene, med de hvite hettene og kappene, med de tåpelige ritualene og korsbrenningen. Men tenk hvordan det føles å være svart i et slikt samfunn? Lovens håndhevere tørster etter å henge deg opp i et tre og la deg svinge. Strange fruits har blitt observert de siste ukene også. Minst fire svarte menn har blitt funnet hengt bare i juni 2020. Det var fritidsaktiviteten til Ku Klux Klan å henge svarte, har de tatt den opp igjen? I årene fra 1880 til 1968 ble tusenvis av svarte, barn, kvinner og menn, lynsjet. Det er umulig å se bort fra det historiske bakteppet, når vi nå skal analysere det som skjer i dag.

Hovedtrekket i funnene fra FBIs etterforskning er at nynazister, klansmedlemmer, Boot Boys og andre tilhengere av hvit makt, har forkledd seg og holdt sine meninger skjult. Det har de gjort for å komme i posisjon som dommere, aktor, sheriff, politi og andre stillinger i justissektoren. Dette er en praksis de har holdt på med mer eller mindre konstant. Noe som har gjort etterretningsvirksomhet rettet mot høyreekstreme miljø fryktelig vanskelig.

De fikk ekstra motivasjon til å intensivere arbeidet under Barack Obama. Rekrutteringen ble lettere, motivasjonen for å kjempe for et hvitt Amerika ble sterkere. Så kom Trump med hundefløyta si. Så kom korona, arbeidsledighet og forholdene ble lagt til rette for politisk, økonomisk og sosial ustabilitet.

Hadde dette vært tilfellet i et hvilket som helst annet land, eller vi hadde byttet ut høyreekstreme med islamister, ville vi vært i moralsk panikk alle sammen. Hva er det som gjør at vi hvite er så avslappet, når det er de fargede som dør?

Friheten vår er umerkelig under angrep, selve samfunnskontrakten trues med oppsigelse. Et lett oppbrukte sitatet vi pugget på skolen, har aldri vært mer aktuelt enn nå. Edmund Burke, den konservative reformismens far sa: «Gode menneskers taushet, muliggjør ondskapen.» Ondskapen er i fri dressur over store deler av kloden. Den må tøyles, temmes og bakbindes.

I’m a sniper with a hell of a scope
Takin’ out a cop or two, they can’t cope with me

Politi og lovens voktere har historisk vært svært utsatt for høyreekstreme meninger. Det er underlig. Før 2. verdenskrig fryktet både politi og politikere en “jødeinvasjon” og våre politistyrker samarbeidet tett med tyskerne. I dag samarbeider vi tett med amerikanerne. (og snart med kineserne?) I Hellas antar man at de nazistiske politikerne i Gyllent Daggry hadde relativt stor støtte blant politifolk. Noen meldte om tall så høye som 50%. Hva er grunnene til dette?

På gata i Kristiansand, Bergen, Oslo ser man jevnlig smågutter som lytter til NWA, slørete i blikket og spør om du vil kjøpe stoff. Det er trist. Vi mister mange til misbruk, vold og krim. Uføre, traumer og avhengighet. Men hva tror vi egentlig? Tror vi at politiet skal løse alt? Hva med “nærpolitireformen”? Den bygger politiet som en militær innsatsgruppe. Det vi vil ha, er godmodige betjenter som kjenner nabolagene, er på fornavn med utsatte unge og småkriminelle. Det gjør noe med samhandlingen, når det er politibiler i harde farger som ruller nedover gaten – ikke spankulerende betjenter.

Det store flertallet av politifolk er – selv om det ikke er det som er fokus her – skikkelige folk. De prøver å behandle folk rettferdig, de gjør så godt de kan og de er som alle oss andre – bare mennesker. I USA har politiet overtatt mange av oppgavene et fungerende velferdssamfunn skal skjøtte. De håndterer psykisk syke, hjemløse, rusmisbrukere, vold i nære relasjoner og alle mulige andre velferdsoppgaver som ingen andre har penger til å gjøre. Krisen de står i er politisk styrt. Og i Norge følger vi etter. Kutt i finansieringen av psykisk helsearbeid, rusbrukere som står uten oppfølging, en stadig nedbygging av fellesskapsløsninger. Kerner-rapporten sa det i 1968. Det er en skandale for tilliten til det menneskelige intellekt at det må gjentas: “Grunnleggende velferd er fellesskapets ansvar. Gode skoler gjør oss til gagns mennesker. Anstendige boforhold hindrer vold, rus og overgrep. Fattigdom er roten til alt ondt.” Noen steder har de tatt dette til følge – la oss gjøre dette mer:

‘Cause my identity by itself causes violence
The E with the criminal behavior
Yeah, I’m a gangsta, but still I got flavor
Without a gun and a badge, what do ya got?

Det er lenge siden jeg var 6 og redd for krig. Men nå – 32 år senere – kjenner jeg på en økende bekymring. Det er spenning i luften. Ikke den sunne typen, men den som er drevet av frykt. Den som sender ut vibber om at man ikke kan si det man mener, fordi det er farlig. At ord kan føre til konsekvenser. At en serie uheldige hendelser fort kan føre til flere.

Timothy Snyder, professor ved Yale, historiker med sin spesialitet innen facisme, antisemittisme og holocaust, ga ut en bok i 2017 som heter “Om tyranni”. Han mener å se tegn til et begynnende tyranni i USA. Hva skjer om Trump ikke vinner valget? Hvor står vi når han hevder det er fake news, valgfusk og konspirasjoner fra kvinnene, de fargede og de utdannede? Han er åpent oligarkisk i retorikken, legger vekt på relasjon, fremfor meritt. Han fremstår farlig for landet med sin forakt for kunnskap, for journalistikken og for sannheten. Er det begynnelsen på Margaret Atwoods dystopiske Gilead fra «The Handmaids tale» vi ser? Etter dette dykket i amerikansk historie (men også et sveip innom den norske), håper jeg flere enn meg forstår hvorfor så mange sanger er fylt av dette hatet, denne angsten og volden.

Professor Snyder setter opp 20 leksjoner vi trenger å lære av krigsårene 39-45 og tiden som ledet frem til krigsutbruddet. Noen av disse er rettet mot politi og andre som bærer våpen i tjenesten. Han minner om at det ikke alltid er lydighet som kreves, men at den indre moralen, yrkesetikken og plikten til å beskytte sivilbefolkningen veier tyngre enn kravet om å følge ordre. Vi er i ferd med å se uheldige strømninger også i Skandinavia og Europa. Det er ingenting mer meningsfullt å gjøre i sommer, enn å lese Snyder, se John Oliver og diskutere hvordan vi skal forholde oss til friheten, makten og pliktene. Kanskje vi da kan forstå hvorfor stadig flere messer:

Fuck the police
Fuck the police
Fuck the police