Så var det endelig litt kulturbråk igjen her i byen! Cornelius Jakhellns utstilling ”Angel of Death” på Arteriet har ikke gått upåaktet hen. Den har vekket harnisk både til høyre og venstre, og saklige og mindre saklige argumenter har haglet på så vel Facebook som i Fevennen. Ingenting gleder redaksjonen i Oh-K Town mer, og vi har selvsagt benyttet muligheten til å prate litt nærmere med Cornelius.

Litt bakgrunn for dere som ikke har fått det med seg. Kunstgalleriet Arteriet på Lumber har et konsept der de inviterer ikke-visuelle kunstnere til å ta et skritt utenfor sin komfortsone, og slå seg løs med paletten i hånd. Først ut var altså Cornelius Jakhelln, en etablert forfatter og musiker med minimal erfaring med penselen.

Jakhelln benyttet muligheten til å ta et oppgjør med den digitale mobbekulturen som kom i forbindelse med fjorårets kommunevalg, en ukultur han og mange med ham mener Sørlandsnyhetene, Einar Øgrey Brandsdal og Demokratene har vært ansvarlige for. Cornelius ble dessuten kraftig mobbet som ung, blant annet av nevnte Einar Øgrey Brandsdal, og bildene hans feier heller ikke akkurat det under teppet.

Uten å ha noen tyngde til å uttale meg på området, tør jeg vel påstå at malerienes kvalitative nivå neppe er helt der oppe. For å si det sånn. Ved første blikk kan hvert og ett av bildene se ut som de er laget av et skummelt, sinna og ganske så spesielt barn i barnehagen. Likevel, samlet i et nakent rom har de utvilsomt en effekt som gjør det vanskelig å holde seg likegyldig til dem.

Det er store, slemme ord som dominerer lerretene. Hatmeldinger, trusler og personbeskrivelser som ville vært langt forbi det injurierende dersom de ikke hadde blitt presentert som kunst. Og hakekors. Mange hakekors.

Med andre ord er dette en utstilling som hyler etter respons – og får det.

Når Cornelius en varm lørdag i juni kommer kjørende med sin nydelige lille datter, er Oh-K Town allerede på plass på Arteriet. Etter en liten tour blant bildene hans, setter vi oss ned sammen med min fjerde kopp kaffe denne formiddagen.

– Heftige saker, dette her, da. Det første som slår meg er at selv om budskapene er dystre, så er jo bildene dine skikkelig fargeglade. Koste du deg da du holdt på med dette eller var du bare sinna?

Cornelius er en mann som tenker seg om før han svarer, en egenskap jeg sikkert kan lære litt av selv.

– Jo, jeg sto alene i atelieret og fant utvilsomt en glede i mørket. Min gode venn Sindre Foss Skancke, en kunstner med et svært dystert uttrykk og som også lager rituell støymusikk, pleier å si at til og med black metal er et uttrykk for glede. At selv det mørkeste mørke kan være fylt med glede. Det synes jeg er en klok observasjon.

– Ja, når du ser black metall-trommisene på scenen ser det utvilsomt ut som at de koser seg. Selv om det kanskje ikke er det første man tenker på.

– Nettopp! Det er lett å se seg blind på skarpe kanter og krasse budskap.

– Likevel, du må jo ha vært rimelig sinna også?

– Ja, det er klart. Jeg er glad i Kristiansand, men når jeg ser byen min forvandle seg til en dyrepark hvor apene herjer rundt, så blir jeg provosert. Måten Einar Øgrey Brandsdal og hans sverddragere har forurenset det politiske miljøet og den offentlige debatten via Sørlandsnyhetene de to siste årene, finner jeg svært skremmende. Særlig når det hele endte med et brakvalg for Demokratene.

Cornelius flytter umerkelig på seg, og lar hånda gli gjennom skjegget.

– Det hele begynte jo med debatten rundt Kunstsilo. Jeg prøvde først å ta debatten via siden til Sørlandsnyhetene (SN), men det var som de fleste vet fånyttes. De har ikke rom for andre meninger enn sine egne. Jeg kan sikkert ha vært krass og forbanna i noen av mine innlegg, men det er jo i mine øyne en viktig del av den offentlige debatten – i det minste så lenge man holder seg innenfor det relativt siviliserte. Fra tidlig 2018 og utover synes jeg at Einar Øgrey Brandsdal og de andre som startet Sørlandsnyhetene, har bidratt til en forråelse og en brutalisering av det offentlige ordskiftet. Man kan spørre seg, om ikke korrektivet SN og deres klakører heller er blitt en fiende av lokaldemokratiet? At Øgrey Brandsdal nå har trukket seg unna og sier at han ikke har noe med SN å gjøre lenger, gjør meg betenkt. For hvem er det da? Flere som var på åpningen av «Angel of Death» er blitt avbildet og uthengt som «stolte nazister» og «krigsprofitører».

– Man kan vel uansett si at SN lykkes i å påvirke kommunevalget i fjor.

– Ja, dessverre.

– Hvorfor tror du så mange stemte på Demokratene?

– Dette blir jo bare gjetninger fra min side…

– Kjør på!

– Ok. Jeg tror det er to ting. Det ene var de konkrete sakene om Kunstsilo, havna og Gartnerløkka. Det andre er at folk har vært lei av det bestående, og har ønsket en forandring. Særlig har ordene eliten og fiffen gått igjen. Folk liker ikke eliter her i byen.

– Tror få i Norge gjør det, selv om flesteparten av oss tilhører den på en eller annen måte. I hvert fall i det store bildet.

– Ja, ikke sant? Det blir unektelig litt ironisk. Det er jo også soleklare paralleller til Trumps hersketeknikk. En vulgær, uutdannet mann uten etisk teft som har gjort mobbing til sitt varemerke, ikke ulikt SN.

– Var det meningene til SN som provoserte deg?

– Nei, overhodet ikke. Folk kan mene bortimot hva de vil for meg, og jeg er tilhenger av konstruktiv friksjon. Naturligvis. Det er jo det et demokrati handler om. Nei, det var deres ufine personangrep mot folk som gjorde meg forbanna. Melissa Lesamana, Harald Furre, Steinar Olsen er noen av de mest kjente, men det var også mange mindre kjente som fikk unngjelde for SNs stygge mobbe-strategi. Måten de har oppført seg på mot enkeltindivider hadde så til de grader kvalifisert til juling på andre arenaer, som for eksempel i skolegården. Og det er klart, når man tror at en av «demonene» fra en vond skoletid står bak, så slår nok de ubehagelige minnene inn og man blir ekstra sinna, uten å bli helt blind.

– Deilig å få ut litt gørr?

– Selvfølgelig. Det var litt som å skru opp tempen på stekeovnen for å brenne opp alle gamle pizzarester. Det lukter vondt, men det er deilig å få det reint.

– ”Hevn på Arteriet” var vel overskriften på Fevennens overraskende gode anmeldelse av utstillingen din. I hvilken grad var hevn en del av motivasjonen din? Er dette en personlig payback fra deg til Einar Øgrey Brandsdal?

– Som nevnt ble jeg voldsomt provosert av SNs mobbing av Melissa og de andre, og at Brandsdal var involvert vekket selvsagt dårlige minner. Likevel, jeg har ikke bodd i Berlin i mange år og kastet bort tiden min med å tenke på en dude fra Kristiansand. Så nei, jeg ser ikke på dette som en personlig vendetta, det er først og fremst ”en for laget”. Et spark tilbake til mobberne på vegne av alle de som ikke kan, tør eller har mulighet til å ta igjen.

– Mens jeg husker det, har ikke Brandsdal en gang bedt om unnskyldning offentlig for at han mobbet deg?

– Joda, i 2013 med Fevennen til stede, og påfølgende store avisoppslag. Han sa vel noe sånn som at han angret på å ha ledd da de andre mobbet meg. Jeg husker at vi tok hverandre i hendene på en parkeringsplass etterpå, og da jeg så ham i øynene var de verken fylt med respekt, anger eller forståelse. Jeg kan selvsagt ikke tillegge ham dette, det var kun slik jeg oppfattet det der og da, i 2013.

Brandsdal kom faktisk til Arteriet nå for en ukes tid siden, og jeg viste ham rundt på «Angel of Death». Han var saklig, men naturlig nok også litt opprømt. Vi hadde en rolig samtale om gamle dager, og det er tydelig at våre versjoner av den virkeligheten er helt ulike. Det er jo fascinerende, hvordan minner fra snart tredve år siden kan virke så klare – og oppfattes så forskjellig. Brandsdal fortalte meg historier om hvordan han hadde blitt banket opp, og det var ille å høre. Han følte seg også som en var utenfor – men det var jo vanskelig for en outcast i syvende å se, han gikk i niende og hadde tøffe venner.

– Har du noen tanker om hvordan vi kan unngå denne form for mobbing fremover? Eventuelt hvordan man kan håndtere det dersom man blir utsatt for det?

– Hmm. Det er ikke lett å svare på. Det er nok mange ulike overbevisninger ute og går. Spør du antifascister sier de ”slå hardt tilbake”, spør du fredsaktivister vil de vel si ”med kjærlighet og toleranse”…

…og spør du en fra MDG, så sier de ”kildesortering og mindre utslipp”?

– Hehe, noe i den duren. Selv tror jeg nok at denne type folk må møte hard motstand allerede fra starten. Så fort man ser tendensene. Man må rett og slett ta det onde ved rota.

– Det har ikke akkurat manglet på reaksjoner på denne utstillingen din. Jeg leste et ganske spesielt innlegg i Fevennen den 9. juni fra en…eh…Knut…

– Knut Erik Severinsen? Ja, i den forbindelse lurer jeg på én ting, vet du om noen som har papirutgaven av akkurat den utgaven? Det hender nemlig at når leserinnlegg blir sprø og eksentriske nok, så setter jeg dem i glass og ramme.

– Jahaha, og dette kvalifiserer vel til det?

– Definitivt.

– En annen ting. Ville du hatt forståelse for Brandsdal hvis denne utstillingen skremte ham? Personlig? En skikkelig forbanna black metallist som visuelt roper ut sitt hat mot en med ønsker om død og fordervelse… Jeg mener, det kunne jo skremt vannet av en tungvektsbokser?

Cornelius humrer lett. Han klør seg nok en gang litt forsiktig i skjegget, og sender meg et skøyeraktig blikk.

– Alvorlig talt, Pål. Det er kunst. Det er ingenting å være redd for. Egentlig burde jo alle de som har gått så hardt ut mot pengesløsing på kunst de siste årene, hyllet «Angel of Death». Dette er en selvfinansiert utstilling på et indiegalleri – Sturmgeist har solgt 17 verk og omsatt for over 70 000 kr –  og Vågsbygd, bydelen hvor både Brandsdal og jeg vokste opp, har fått sårt tiltrengt oppmerksomhet.

– Hvordan kan han unngå å ta det personlig?

– Her stiller du et viktig spørsmål, Pål. Nå er utstillingen «Angel of Death» demontert, og da kan jeg si litt mer om bakgrunnen. Det har vært veldig mye snakk om én mann her, Einar Øgrey Brandsdal – og han har jo brukt store ressurser de siste 10-15 årene på å bli et slags symbol for det konservative Sørlandet. «Angel of Death» har støtt mot dette symbolet – og alt av meldinger og kommentarer er hentet fra offentligheten eller fra sosiale medier. Utstillingen var en kommentar særlig til de to siste årenes hetskjør i Kristiansand, og ingen privat melding. Hvis noen i familien Øgrey Brandsdal har følt seg truet eller blitt såret, vel, så skal de få en oppriktig unnskyldning fra meg.

Da Brandsdal kom til Arteriet, så fikk jeg også fortalt ham, ansikt til ansikt, hva jeg synes om hans utidige innblanding i lokalvalget i Kristiansand i fjor. Han er en stor arbeidsgiver og næringsdrivende i byen, og jeg synes vel ikke akkurat at han har vist seg som en person verdig noen politisk tillit. Min utstilling var et høyrøstet forsøk på å få trakasseringskammeret i Kristiansand til å implodere. Man kan simpelthen ikke holde på slik lenger. Folk blir såret og lei seg.

– Det er et velkjent fenomen at ytringer som vanligvis ville bli sett på som injurierende i det offentlige rom, gjemmes bak et kunstnerisk uttrykk. Alt fra drøye aviskarikaturer og satirisk teater til stand up-komikk og røffe hip hop-vers. Jeg kan dog ikke huske å ha sett billedkunst som i så stor grad går til angrep på enkeltindivider. Er det verd å diskutere om det er riktig å bruke billedkunsten til hetsing?

Cornelius tar seg igjen litt tid før han svarer.

– Selv om dette ikke er en personlig vendetta i den forstand, er det et relevant spørsmål – som jeg ikke vet om jeg er den rette til å svare på. Jeg har jo sånn sett allerede valgt å bruke dette uttrykket, og det blir litt kjepphøyt av meg som debuterende billedkunstner å påstå for mye om hva som er riktig eller ikke. Men som kunstner kan jeg si at grenser er det siste jeg ønsker.

Det er forresten litt gøy at du nevner hip hop. Jeg har jo vært en metallgutt siden tenårene, men har samtidig alltid hatt en fascinasjon for hip hop. Det er masse fete beats, frisk lyrikk og jeg nyter freidigheten deres. Morra di og dette her. De har en ”in your face”-greie ved seg…

– …akkurat som utstillingen din?

– Nettopp. Jeg kan ikke se bort i fra at mitt forhold til hip hop har vært til inspirasjon når det gjelder for eksempel fargebruken? Ellers kan det ikke komme så overraskende på folk at man velger et hardtslående uttrykk, når utstillingen er oppkalt etter Slayers legendariske låt «Angel of Death». Likevel blir folk vippet av pinnen, men ikke nødvendigvis de jeg forventet skulle reagere. Slik er det jo nesten alltid, det er vanskelig å forutse hvilke overraskelser som dukker opp!

Cornelius rister lett på hodet og fortsetter.

– Ta dette nettstedet «Argument Agder» (AA), som sammen med SN har hatt én fiende, Nicolai Tangen – nå hater de begge Sturmgeist! Jeg tror at “stillingen” på AA nå er Sturmgeist-Tangen 5-1 – eller 6-1, jeg har mistet oversikten. Det er jo deilig å se hvordan Sørlandsnyhetene fremmer AAs saker, de virker så samkjørte, de to. By og land, hand i hand. Siden Svein Harald Mosvold-Knutsen kom til Arteriet to dager etter åpning og tok bilder, har det vært et helvetes kjør, med Knut Erik Severinsen, Terje Dragseth, Bernt Harald Utne, Erik Falk Hansen og Sørlandsnyhetene i alle kanaler.

Det har særlig vært rart å se min tidligere mentor Dragseth – før jeg debuterte som poet for snart 20 år siden, var han en god støtte, hjelpsom og generøs – stå på barrikadene sammen med AA og Tone Avenstroup og i dagevis rope om at Sturmgeist bryter loven. AA og aktivistene tok jo faktisk bildene mine med seg til onkel politi, og signerte et opprop mot «hatets kunst»! Politiet fant ikke noe galt i Sturmgeists utstilling. Når noen fremsetter grunnløse påstander, synes jeg at det er helt i orden å etterprøve dem. Tone Avenstroup har jo begått en liten artikkel i AA hvor hun siterer en samtale vi hadde i Berlin i 2006 eller deromkring – selv husker jeg lite av den. Jeg har fått en jurist hos CREO (mitt fagforbund) til å se på saken – og han mener at det er Tone Avenstroup og AA som faktisk bryter loven, i det de ikke respekterer mitt personvern.

– Jaha…?

– Jeg har fått ganske ramsalt kritikk av venner for å kontakte jurist, og det kan jeg jo skjønne – det kan virke som et forsøk på sensur, noe jeg selv har kjempet mot. Så det kan se ut som om Sturmgeist sitter i litt av et glasshus der, det er det bare å innrømme. Mitt ønske var simpelthen å få en nøktern, juridisk vurdering av disse aktivistene som løper rundt og roper på juss og paragrafer og politi – og hva gjelder Avenstroups artikkel, så ser jo ikke denne vurderingen særlig bra ut.

Når det kommer til kritikk, så er det noe annet – der kan man jo skrive bortimot hva man vil.

– Det er ingenting i mine øyne som får meg til å tro at du med denne utstillingen ønsker å sivilisere den offentlige debatten?

– Jo, på en måte. Ideelt sett ønsker jeg at hele skiten skal implodere så vi kan starte alt på nytt.

– Litt sånn Pol Potsk tabula rasa?

– Ja, det kan du godt si. Jeg skjønner hvorfor du spør meg om det å sivilisere den offentlige debatten i Kristiansand – «Angel of Death» viser vel en kunstner som på et tidspunkt ga opp håpet og lot det stå til.

Jeg håper i hvert fall at vi når høsten kommer får noen ordentlige, offentlige debatter og folkemøter som tar tak i dette. At vi gjør noe med mentaliteten vår. Respekten for hverandre.

– Vi har jo en småbymentalitet her som til tider går Grimstad en god gang…

– Ja, det har du helt rett i. Jeg vil forøvrig fremheve at for meg er Grimstad Sørlandets Paris.

– Haha. Apropos mentalitet, du har rettet særlig kritikk mot det du kaller en gjeng eldre, hvite menn som plager unge kvinner – da med tanke på SNs mobbing av Melissa Lesamana. Er du en feminist?

– Den satt.

Sturmgeist lar seg heller ikke nå stresse av klokka.

– Jeg har i mange år betegnet meg selv som en feminist. Helt frem til rett før og rundt tiden med MeToo. Etter det som selvsagt har vært en viktig og sunn opprydning i mange miljøer, førte det samtidig til at det nesten ble trendy å uttale seg nedsettende om menn generelt. Det har jeg ikke satt like stor pris på.

– At vi er syndebukker fordi vi er født med en pikk mellom beina, mener du?

– Ja, det liker jeg ikke. Det synes jeg er utidig og diskriminerende. Det har egentlig ført til at jeg i dag kaller meg egalitarist.

– Ok…det vakke lett å utale, gitt. Regner med det betyr noe med likhet?

– At man er for like rettigheter. Jeg synes bare at det er et mer nøytralt og beskrivende ord. Naturligvis er jeg for likhet. Det må bare ikke bli for ekstremt, at vi blir redde for å være menn.

– Blir ikke det litt som med mange minoriteter? At overgrepene har vart så lenge at enkelte kvinner har sett seg nødt til å gjøre som du gjør med utstillingen din – nemlig rope høyt og slå hardt?

– Joda, det er et godt poeng.

– All den tid du selv har vært et offer for mobbing, så er det vel ikke vanskelig å sette seg inn hvordan mange kvinner har hatt det, både på jobb og i hjemmet?

– Vet du hva? Det har du helt rett i. Jeg husker at da jeg flyttet tilbake hit til byen i 2018, så fikk jeg en slags nummen, uggen følelse av ett eller annet hver gang jeg så bilder av mine gamle mobbere. En eller annen slags frykt, tror jeg. Jeg husker jeg tenkte at denne følelsen, den må ofrene for Harvey Weinstein og alle de andre svina sikkert få hver gang de ser bildet av sine overgripere.

Intervjuet går som vanlig mot slutten, noe de fleste intervjuer gjør. Jeg lurer til slutt på om Cornelius har en siste hilsen til Einar Øgrey Brandsdal.

– Jeg tror at det man kan lære av denne saken, er å bestemme seg for å ikke være redd. Einar utviste et stort mot da han kom alene til Arteriet for å se utstillingen og snakke med meg. I neste uke er det jeg som skal inn i løvens hule – da får jeg en omvisning av Einar hos Netthandelen.no og Bli vakker. Jeg tror at business er Einars force, og at han helt sikkert har masse å lære bort til en fortapt kunstner.

Cornelius sender meg på nytt sitt skøyeraktige blikk.

– Jeg har også en liten hilsen til Vidar Kleppe om jeg får lov?

– Værsågod.

– Jeg har bare lyst til å fortelle ham at han fikk en slenger av meg under kommunevalget i fjor.

– Wtf?? Stemte du på Vidar Kleppe?

– Ja. Jeg har en borgelig bakgrunn, og har aldri stemt på Demokratene, naturligvis, men Kleppe fikk en slenger av meg. Det er forresten din skyld.

– Wtfx2????

– Jo, det bunner ut i en historie du fortalte meg for lenge siden. Du var anarkist og trengte hjelp av Vidar Kleppe, og han stilte opp.

– Hahaha! Jaa! Det husker jeg. Jeg har for ordens skyld aldri vært anarkist, men selve historien har nok et slags anarkistisk preg over seg. Jeg var manager for Darkside of the Force, med Salvador, Oscar og Breakneck. Vi hadde sagt ja til en godt betalt event-jobb i Oslo, men fant ut rett før avreise at det var SVs valgkampåpning vi skulle spille på.  Vi ville faen ikke pådra oss et politisk stigma, så jeg ringte derfor Vidar Kleppe. Jeg forklarte ham situasjonen og spurte om jeg kunne få noen t-skjorter til gutta. Noe han selvsagt ga oss med glede. Det var et flott syn å se mine beste innvandrer-venner stå der på SV-scenen iført Demokratenes t-skjorter…sukk, gode minner. Så, joda, han støttet utvilsomt opp til litt politisk pønk, i hvert fall. Takk for påminnelsen!

– Historien var kanskje ikke nøyaktig slik jeg husket, men ikke mindre morsom av den grunn. Det var uansett du som satt meg på tanken. Jeg har jo bodd i Berlin såpass lenge at jeg ikke visste så mye om Kleppe, men jeg har fått med meg at han har vært en slags sveitsisk lommekniv for mannen i gata. Og det var noe jeg likte.

Jeg må likevel legge til at jeg ikke ville stemt på Kleppe igjen nå, etter å ha sett hans arrogante oppførsel i praksis etter valget. Det er trist å se at en durkdreven politisk sirkushest kan holde på slik som han gjør, men jeg ønsker ham selvsagt lykke til videre som politiker.

Jeg lar Cornelius sitt siste ballespark avslutte vår samtale, og konkluderte med at en svært hyggelig time hadde gått veldig fort. Når vi kommer ut fra bakrommet på Arteriet er det litt folk der, og før jeg går ned trappa kommer Cornelius bort og tar meg i armen.

– Pål, vet du hvem som er der inne nå?

– Nei?

– Broren til Einar Øgrey Brandsdal med ungene sine! Tre stykker.

– Er det sant? Jeg kikker inn og kan konstatere at bror Brandsdal med tre unge barn er inne og bivåner hans utstilling.

– Du må jo gå inn til han!

– Mener du det?

– Ja! Naturligvis! Del tankene dine med ham og se om han forstår.

Cornelius smiler forsiktig.

– Ok. Jeg gjør det.

Som sagt så gjort, og når Cornelius entrer lokalet, får min naturlige nysgjerrighet meg til å følge litt med. Jeg hører Cornelius forklare, bror Brandsdal nikker og spør, mens Brandsdals-slektens unge lovende løper fnisende rundt blant Jakhellns mange hakekors og dekorative trusler.

– Vakkert, tenker jeg, setter meg på min el-sykkel og legger ut på noe som skal bli en bortimot skjebnesvanger sykkeltur. Det er derimot en helt annen historie.