Fra verdens største metallfestival til et bøttekott i Helsinki. Plateaktuelle Green Carnation forteller om høydepunktene, bunnpunktene, oppløsningen og comebacket – og bandets store planer for fremtiden. 

Tekst: Jan Frantzen 

– Det å sitte bak denne gjengen og spille… sier trommeslager Jonathan Perez.

– …det er en utrolig følelse. Bandet er så forbanna bra at alt reiser seg på kroppen, inkludert ramboen.

Perez er den ferskeste i bandet, og sier ikke så mye i løpet av kvelden. Men det holder. Det holder i massevis.

Trommisen sitter i biblioteket på Håndverkeren sammen med de andre medlemmene i Green Carnation. Utrolig nok. For det er mange av dem, og de er travle. Derfor er det sjeldent å se dem sammen utenfor scenen. Så for å få gjennomført et intervju foreslo vi et lite alkoholbudsjett på vår regning. Kall det gjerne sørlandsk velvilje.

Et par dager senere er ikke bare samtlige seks bandmedlemmer til stede rundt båndopptageren, men også lydmenn, lysmenn, produsenter og gud-vet-hvem-og-hva. Vi satte grensen med groupies, uten av vi tror det ville blitt et stort problem.

– At alle er her, er et under. Det er en helsikes jobb å få alle på øving, så kanskje det er dette vi skal begynne med fremover. Gratis øl! sier vokalist Kjetil Nordhus.

(PS: Intervjuet ble gjort før koronatiltakene ble satt i verk.)

Foto: Jan Frantzen

Kyniske motiver?

23. mai slipper Green Carnation sitt første album siden 2006, Leaves of Yesteryear. Samme dag streames slippkonserten fra Caledonien Hall ut i den store verden.

«It’s an album that is deep, cinematic and transcending», skriver den Seattle-baserte YesterdazeNews Magazine, som var den første publikasjonen til å anmelde skiva.

– Hvorfor ny plate etter 14 år?

– Det er kyniske, økonomiske grunner til det, sier bassist Stein Roger Sordal.

Vi velger å legge til at Sordal nå har konsumert en glutenfri øl eller to, og derfor kommet i det ironiske hjørnet. For gutta i Green Carnation blir neppe oppsiktsvekkende velstående av det vesle comebacket de har stelt i stand.

I Kilden i 2016. Foto: Alf Solbakken

Sannheten bak gjenoppstandelsen er at metallrockbandet hadde 15-årsjubileum for sitt mest kjente verk, Light of Day, Day of Darkness, i 2016. Det ble markert med en liten turné til Canada og USA og en avslutningskonsert i Kilden. Den gode responsen ga bandet mersmak. De hentet frem noen uferdige låter fra glemselen, og begynte å jobbe med dem igjen.

Bunnpunkt i Helsinki

Grunnen til at bandet la inn årene i 2007, etter å ha opparbeidet seg en hardcore-kjerne av fans rundt i verden, kan illustreres med en liten historie fra Finland det samme året. Gitarist og låtskriver Terje Vik Schei forteller:

– Vi skulle ha tre konserter i Helsinki, og dro dit med forventninger om ordentlig opplegg. Den siste kvelden regnet vi med å bli kjørt til et hotell for overnatting, men plutselig var lyset slått av, promotøren var borte, arrangøren var borte, og vi skjønte ingenting. En full finne tilbydde oss overnatting i leiligheten sin, og det var jo veldig snilt av ham, men det var ikke helt det vi hadde sett for oss. Så vi gikk hjem til denne finnen, bærende på utstyret vårt og med en madrass over hodet – midt på vinteren.

Keyboardist Kenneth Silden fortsetter:

– Leiligheten var på størrelse med et bøttekott, og det var bananfluer overalt. Vi kranglet så mye innad i bandet at finnen insisterte på å gå og legge seg i et klesskap. Kjetil gikk ut, og var så lenge borte at vi begynte å bli redde for at han hadde hoppet i elva. Det ordnet seg til slutt, men poenget er at vi gjorde noen rare valg.

Vik Schei samtykker.

– Vi hadde ingen som gjorde sånne ting for oss, vi hadde ikke kontroll på hva vi gikk til. Det slet på bandets motivasjon. Vi hadde hatt en viss suksess, og så var vi havnet der. Vi dro i alle mulige musikalske retninger også på den tiden, og hadde ingen styring på hvor vi ville gå videre. Vi var havnet langt vekk fra det dette bandet handler om, og vi var begynt å gjøre konserter som ikke betydde noe for verken oss eller publikum. Det vi hadde hatt suksess med, ble vannet ut, sier han.

Finland, part deux

Foto: Jacob Buchard

Historien fra Helsinki er ikke over. Del to omhandler imidlertid kun ett av bandmedlemmene, nemlig keyboardist Silden. Han skulle ha eksamen i folkedans på Musikkonservatoriet den påfølgende morgenen, og hadde bestilt flybillett til klokken 07.00. I halvsekstida ble han observert av de andre med en finsk nasjonaldrikk i hånden.

– Jeg hadde fått utsatt eksamen, og universitetet holdt igjen sensor en dag ekstra slik at jeg skulle få gjennomført. Jeg dro til flyplassen i taxi, sjekket inn, gikk til utgangen, og så skulle jeg bare hvile litt. Da jeg våknet følte jeg meg frisk og uthvilt. Ikke så rart, siden klokka var kvart over elleve, forteller Silden, med en viss beskjemmelse i stemmen.

Han fikk tatt eksamen på et senere tidspunkt. Og besto.

(saken fortsetter)


Green Carnation om Green Carnation

Kjetil Nordhus, vokal

Det er godt å være i samme rom som Kjetil. Han er så trivelig og jovial at det grenser til det provoserende. Det er fortsatt vanskelig for bandet å tro helt på at han for mange år siden mistet besinnelsen, og skjelte ut en konsertarrangør i Texas for at opplegget ikke var greit – trolig med et kraftutbrudd som «this is less than OK, sir».

Kjetil er en fantastisk vokalist, og alltid opptatt av å få hele bandet til å låte så bra som mulig.

Kjetil Nordhus. Foto: Alf Solbakken

Terje Vik Schei, gitar

En god og produktiv låtskriver. Har sin helt egen måte å skrive musikk på, og sin helt egen sound. Har aldri en dårlig dag på jobb, er profesjonell, disiplinert og nøye.

Privat er det ikke så lett å bli kjent med Terje. Han er vanskelig å komme innpå, selv om han alltid har fått høre fra sin bestemor at han er en sprudlende gutt.

Stein-Roger Sordal, bass

Det er vanskelig å finne noe vondt å si om Stein Roger. Han er en omtenksom, empatisk fyr som er flink til å være rund i kantene. Han er konfliktsky og distré, og det er en god kombinasjon. Skulle han være i konflikt med noen, så har han sannsynligvis glemt det.

Han er en naturlig flink musiker, og lager gode låter i flere sjangre.

Bjørn Harstad, gitar

Bjørn Harstad. Foto: Alf Solbakken

Bjørn er flink til å skape atmosfære og lydbilde, og har alltid hatt en egen signatur i spillet sitt. Han låter som ingen andre, og limer sammen bandet på en veldig god måte. Det gjelder også sosialt. Han er den fremste eksponenten for den kvikke, spontane humoren som Green Carnation lever etter.

Kenneth Silden, keyboards

Kenneth kommer alltid for sent, men er den dyktigste og mest utdannede musikeren i Green Carnation. Han har minst filter av alle i bandet, og kan være fullstendig kompromissløs.

Jonathan Perez, trommer

Har trolig en form for trommis-autisme. Kan alle låtene han noen gang har hørt. Han er som ei klokke, og ingen er urolig for at han skal finne på noe tøv på scenen. Men først og fremst er Jonathan med i bandet på grunn av utseendet. Han er grunnen til at damer som liker Backstreet Boys også har begynt å like Green Carnation.

Jonathan Perez. Foto: Alf Solbakken


Lys og mørke 

Beretningen om Green Carnation begynner allerede for tretti år siden. Terje Vik Scheis tenåringsband opptrådte på ulike ungdomsmønstringer på 90-tallet, men ble fort lagt til side av den unge låtskriveren. Det skulle ta mange år og flere konstellasjoner før det kom et slags gjennombrudd. Det skjedde med Light of Day, Day of Darkness i 2001. Én plate, én låt, én time lang.

Året før hadde produsent Endre Kirkesola fått besøk av Vik Schei, som hadde med seg en låtskisse til Dub Studio i Henrik Wergelands gate. Kirkesola rekrutterte Stein Roger Sordal og Bjørn Harstad til innspillingen, og begge ble etter hvert faste medlemmer av Green Carnation. Dette var også det første albumet hvor Kjetil Nordhus var vokalist.

– Energimessig er plata en reise som går fra 1 til 10. Fra helt nakent til full pøs. Det er ganske spesielt. På grunn av historien som ligger bak plata, var det viktig for oss å formidle den sterkest mulig, sier Kirkesola.

Historien han refererer til, utdypes av Vik Schei:

Terje Vik Schei. Foto: Alf Solbakken

– Tekstene på debutalbumet Journey to the End of the Night var dikt jeg skrev etter at datteren min døde. Light of Day ble skrevet etter at jeg fikk en sønn noen år senere. Jeg spilte gitar med headset mens jeg så på at han sov, og det var da mange av ideene og riffene ble til. Gleden i det å ha fått et barn som lever, var i sterk konflikt med sorgen over barnet jeg hadde mistet. Jeg slet veldig med det. Jeg ville glede meg over sønnen min, men jeg ville ikke at det skulle gå på bekostning av sorgen, som om jeg hadde avsluttet det kapitlet. Tekstene og musikken handler om disse oppturene og nedturene og alle de følelsesmessige kontrastene som gikk gjennom meg. Det var ikke en planlagt plate, det var ingen overveid prosess, det var strømninger og følelser jeg hadde der og da, som måtte ut, forteller Vik Schei, som syntes det var sårt å bringe konseptet til de andre i bandet. Derfor snakket han heller aldri om det.

– Det har alltid gjort meg brydd å snakke med andre om de tingene. For på en måte er det mitt. Følelsen og musikken er privat. Men jeg er veldig takknemlig for hvordan det ble behandlet av alle som var involvert, sier han.

Strippere til vikingene

Med ei skive som inneholdt én timelang låt, ble Green Carnation alt annet enn allemannseie. Stein Roger Sordal kaller albumet en langfinger til de som ikke hadde tålmodighet til å lytte. Dem var det sikkert mange av, men plata ga også bandet en betydelig lidenskapelig fanskare. De fikk en rekke spillejobber ute i verden, mens oppmerksomheten på Sørlandet var minimal.

– Det ble ganske sprøtt etter hvert. Vi opptrådte på Wacken, den største metallfestivalen i verden, mens naboen knapt visste at man spilte i band, sier Harstad.

I 2006 dro rockeensemblet ut på en seks uker lang USA-turné. Den ble delvis dokumentert av Fædrelandsvennen, som sendte den nå aldrende kulturjournalisten Torgeir Eikeland med på lasset. I dag forsikrer gutta om at turnélivet ikke var særlig rock’n’roll. Og fremmede nakne damer – det var bare ubehagelig for sørlandske rockestjerner på tur.

– I Portland, Oregon hadde turnémanageren bestilt strippere til oss… begynner Silden, og frembringer umiddelbart jammer fra motsatt side av bordet på Håndverkeren.

– De tenkte vel at nå kommer det norske vikinger, og de vil naturligvis ha kvinner. Vi satt backstage da to unge damer kom gående inn Det var jo hyggelig, men plutselig begynte de å kle av seg. Og det var ikke annonsert på forhånd. Plutselig sto de der uten klær.

Noen av bandkollegene minnes at de forlot lokalet, andre husker ikke episoden i det hele tatt. Men Kjetil Nordhus gjør.

– Det var så flaut at det var uutholdelig, sier han.

Mykest og hardest

Foto: Jan Frantzen

Medlemmene i Green Carnation har hatt mange ulike musikalske prosjekter i sine respektive karrierer. De mener det er påfallende lite egoisme i denne gruppa. Det fins ingen kontroll-freaker, ingen som overkjører de andre med egne visjoner.

– Det er en utrolig gjensidig respekt innad i bandet, overfor hverandres meninger, evner og muligheter, sier Harstad.

De musikalske ideene på Leaves of Yesteryear kommer fra Stein Roger Sordal og Terje Vik Schei, og er utarbeidet av hele ensemblet – med Endre Kirkesola som produsent. Resultatet er blitt en tyngre, mer progressiv plate enn store deler av bandets tidligere materiale. For Vik Schei er Green Carnation likevel hans mykeste band noen gang. For Sordal er det hans hardeste. Og for flere av de andre er det et betydelig steg til siden fra det de gjør ellers.

– Egentlig har vi ingen felles plattform. Men vi har god kjemi og en felles forståelse. Jeg har frest fra meg med andre sjangere, prøvd meg litt frem, og det gjelder nok de andre også. Så vi henter litt inspirasjon og erfaring fra det vi har opplevd før, og setter det sammen til noe eget. Det er behagelig, men samtidig er vi flinke til å utfordre hverandre, sier Vik Schei.

Ambisiøst prosjekt

Det begynner å bli sent på Håndverkeren. Det er en halvtime siden ølbudsjettet gikk tomt, og nøyaktig like lenge siden noen har sett snurten av Kjetil Nordhus. De øvrige bandmedlemmene forteller om veien videre for Green Carnation. Planene er mange, og store.

– Konseptet nå er «past, present & future». Vi skal introdusere en del av det vi har gjort før, og touche litt innpå det som skal komme, og så skal vi bruke mye tid på Leaves of Yesteryear, sier Stein Roger Sordal.

Stein Roger Sordal. Foto: Alf Solbakken

Han forteller at det i nær fremtid ligger et større prosjekt som musikalsk sett er like ambisiøst som Light of Day, Day of Darkness. Et prosjekt som allerede er godt i gang, og som diskuteres intenst over bordet etter at Oh-K Towns opptaker er slått av.

– Leaves of Yesteryear er en bra plate. Vi er stolte av den, og vi skal bruke mye tid på den. Samtidig er den en mellomstasjon. Green Carnations største og beste plate kommer om to år. Det kan jeg love, sier Sordal.

Green Carnations livestream-konsert finner sted lørdag 23.mai.