Rolf er en mann man kan snakke sant til. Det er ikke så mange man kan det med lenger.

Av Mira Svartnes Thorsen | Foto: Juli Marie Naglestad

Dette skulle egentlig være et intervju med musiker, komponist og dirigent – Kristiansands internasjonale symfoniker – Rolf Gupta.

Heldigvis for dere endte det opp med å bli en samtale om sannhet, intethetens mysterier, annerledeshet og kjærlighet til jorden. Altså noe helt annet. For selv om vi er enige om at Rolf er en av vår tids store komponister – en renessansemann av det helt uvanlige slaget og en intellektuell kapasitet vi burde bruke enda mer – så er han også en helt vanlig mann.

Og akkurat her er kommer vi til kjernen. Vi er alle helt vanlige menn og kvinner (og alt midt i mellom og i ytterkantene). Det kommer vi grundig tilbake til.

For dette intervjuet er ikke et intervju, men heller en lengre passiar i en slags historisk kontekst som refereres ganske fritt etter hukommelsen, den første passasjen er skrevet ut fra et opptak fra nachspielet etter Jordens Sang og litt er ren fiksjon (litt løgn må man ha i et stykke som handler om sannhet, sånn bare for balansens skyld) – det handler om noe både Rolf, skribenten og flere andre har vært en del av over lengre tid.

En bevegelse uten ledere. En kollektiv tanke. En vanskelig omstilling og en barmhjertig reise. Det handler om å ta av seg skylappene og se verden slik den er. Das ding an sich. Uten barnlige forestillinger. Uten sensur. Med ærlighet.

Artikkelen fortsetter…

Gupta: Å gud, det er deilig å snakke usensurert, jeg har ikke gjort det på mange år. Det er deilig å endelig slippe ut magen. Men det er ikke magen jeg er redd for. Det er å snakke det jeg tenker.

Svartnes: Finnes det mer vin?

Alle / koret: Latter, vas, mumling om vin og annet rask. Alle sier god jul.

Gjest: Elske deg. Elske meg. Det er det den nye nasjonalsangen i verden heter. Elske meg elske deg.

Her avbryter vi samtalen litt. Sånn bare for kontekstens skyld. Under valgkampen i 1964 sa den amerikanske presidentkandidaten, Lyndon B. Johnson, følgende: “Det er dette som står på spill. Å skape en verden der alle Guds barn kan leve, eller å forsvinne inn i mørket.

Vi må enten elske hverandre eller dø.” De ordene kom på slutten av en reklamefilm som viste det potensielt katastrofale resultatet av den kalde krigens atomtrussel. Men det er fremdeles – dette som står på spill. Selve sivilisasjonen, selve livet.

Vi står i et veikryss. Et veikryss der skjebnen til millioner av arter, milliarder av mennesker og vår felles fremtid avhenger av hvilken vei vi går. Det er ingen retrettmuligheter. Ingen konting. Vi er nødt til å se for oss en lys fremtid. Vi trenger noe vakkert å strekke oss etter.

Alle / koret: Vi har ingenting å beklage, Gupta, Gupta, Gupta.

Svartnes: Radikal ærlighet. Hvor begynte dette?

Gupta: I helvete. For lenge siden. Det kjæreste jeg hadde, det tryggeste jeg hadde. Det tryggeste av alt. Plutselig angrep det meg. Det er historien om en spansk okse – en som har levd hele sitt liv i lykke. I sus og dus. I lek. Blitt lekt med av sine oppassere, fått masse god mat og blitt stelt. Så sendes han ut på arenaen. Der han begynner å leke med sine venner.

Plutselig blir leken røffere. De begynner å stikke. Med kniver og spyd. “Hva er det du gjør for noe? Du tuller.” Tenk på hva som foregår i hodet på den oksen. “Hæ!?! Jeg synes dere driver leken litt langt nå.” Så går det til et punkt hvor den oksen skjønner at de skal drepe ham. “De skal faen meg drepe meg.” Så er det noen du elsker som skal drepe deg.

Du skal drepes av dem du elsker høyest. Så du kan ikke angripe. For et gresk drama! Da må du dø. Du må faktisk legge deg ned og dø.

Artikkelen fortsetter..

Mellomspill.

Svartnes: Vil du si at du har blitt litt mindre arrogant?

Gupta: Jeg har ingen grunn til å være arrogant. Jeg visste ikke hva det betydde. Jeg trodde at arrogante mennesker var arrogante fordi de kunne noe. Men arroganse er fordi man vet eller tror at man ikke kan.

Svartnes: Jeg tenker folk oppfatter at man er arrogant enten fordi man ikke er interessert eller om man er usikker og ikke tar del i det sosiale. Jeg tror det er veldig få mennesker som er arrogante fordi de er arrogante.

Gupta: Nå er du ondsinnet. Dette har du tenkt ut på forhånd. Du har ikke skrevet det ned, for det har du ikke tålmodighet til. Men dette har du grublet på lenge. Du kan ikke stille et sånt spørsmål. Du nailer meg jo.

Artikkelen fortsetter…

Verden – vår verden – er full av mennesker som føler seg fremmedgjort. Verdens beste komiker, Bill Hicks, snakker om sin kjærlighet til skakkjørte kunstnere. Til de som ødelegger livene sine med uanstendige mengder alkohol, narkotika og usunn oppmerksomhet.

De som synger, spiller, skriver, maler og danser smerten, ekstasen, kåtskapen, frykten, fortryllelsen, forelskelsen, raseriet, sammenbruddene og gjenoppbyggingen. Vi som lever føler oss ofte utilpass, lite verdsatt og sårbare. Det gjør oss godt, å speile oss i andres følelser, følelser uttrykt gjennom kunsten.

Gjennom de siste 10 000 år, har menneskeheten gradvis samlet seg i større og større fellesskap – gjennom felles forestillinger. Felles kunst, kultur, historier. Fortellinger om hvem vi er.

Makt har flyttet seg fra de mange, til de få, og til de mange igjen. Fra små grupper med likestilte jegere og sankere, gikk vi til større samfunn med strenge regler og hierarkier. Deretter har vi gått – siden reformasjonen og renessansen og den franske revolusjonen – til mer og mer demokrati. Helt til nå.

Flere land i verden skrenker inn på demokratiske rettigheter. På samme tid har dette året – 2019 – vært et år i det desentraliserte opprørets tegn. Fra millioner av klimastreikere og Extinction Rebellion til gule vester.

Fra demokratiforkjempere i HongKong til bunadsgerilja og konstitusjonsreformister i Chile. Det som kjennetegner dem, er ikke selve opprøret, men at bevegelsene mangler tydelige ledere.

Kanskje denne demokratiseringen har noe å gjøre med at vi har lært en del om vår rolle i universet? At vi ikke lenger tror at nattens og dagens guder kjører over himmelhvelvingen i en evig jakt på hverandre. At vi ikke tror verden er begrenset til de små dalene og vikene vi bebor, eller at livene våre – i den store sammenhengen – betyr noe som helst.

Kanskje flere av oss har blitt mer ydmyke i møtet med den antropocene tidsalder, der menneskene nå er i ferd med å fortrenge det ville livet. Til lands, til vanns og i luften. Jorden synger – men lytter vi?

Artikkelen fortsetter…

Svartnes: Det vi er samlet for å feire. Musikken. Det du har laget. Hvorfor – hvordan skjedde det?

Gupta: Det er ikke meg, det er noen andre. Det har ingenting med meg å gjøre. Det starter usannsynlig ambisiøst. Å beskrive en mulig følelse av hvordan universet – det svarte og det tomme rommet – så ut før ingenting. Før begrepet ingenting fantes. For en tanke. Så tenkte jeg, dette går aldri bra. Men det fortsetter.

Det fortsetter så lenge, at man ikke bare studerer fenomenet, men begynner å lytte til selve klangen i intetheten. Gradvis oppdager man at det er noe der. Noe som minner om en selv. Pusten. Som er det viktigste av absolutt alt. Jeg har ikke lært meg å puste. Jeg jobber hardt og mye med å lære å puste nå. Jeg visste ikke at jeg må puste. Jeg er 52 år og visste ikke at jeg måtte puste.

Så går den pusten over til å bli stjernedryss. Og de stjernedryssene går over milliarder av underlige planeter. Det finnes garantert en flat earth der ute et sted – et sted i det som eksisterer. Det er en mulighet for alt i evigheten. Akkurat like mulig som… neineinei, ok. Når du sender ut det blikket der….

Svartnes: Rent teoretisk…

Gupta: Det er gøy! Det er gøy det jeg sier. Det er det jeg av og til blir litt irritert på, fordi når du blir sånn faktaorientert – gud, for en oversikt du har – men da stopper du meg mens jeg holder på å fantasere om noe fordi du tror at det jeg sier er et forsøk på å si noe som er sant. Jeg har aldri sagt et ord som er sant i hele mitt liv. Jeg bare lyver, ikke sant? Løgn og frykt er akkurat det samme.

Svartnes: Jeg tenker at løgnen av og til kan ha en forfriskende effekt. På livet. Av og til kan man legge på litt løgn på livet, også blir det… bedre.

Gupta: Nei, det er en misforståelse. Den kvoten er brukt opp for lenge siden. Det som virkelig svir. Det som får en til å sperre øynene opp og bli blendet – det er sannhet. Sannheten.

Sannheten – hva er det i våre dager? En uavhengig undersøkelse av det britiske parlamentsvalget påstår at Toryene løy i hele 80% av sine betalte facebookannonser de første dagene av valgkampen. Donald Trump lyver rutinemessig. Bystyret i Kristiansand har sett sine første representanter for fakenews.

Sannheten er at alle disse har en ting til felles. De tror utfordringene vi står overfor – atomtrusler, klimaendringer, massemigrasjon, økonomisk ustabilitet og teknologi vi ikke kan fatte – de tror det kan løses av nasjonalstater. Derfor sier de: Norge først. Norge for nordmenn. America first og Brexit, brexit – hei hei hei!

Gupta: Under Kristiansand.Nå. fortalte Asta Busingye Lydersen en historie. Om hvordan hun og søsteren kom til Kjevik som barn, to svarte småjenter med sin hvite mor. Ordene brakte frem et sterkt barndomsminne i meg. Minnet fra da jeg kom til Norge som seksåring for at vi skulle bo her fast.

Da husker jeg den samme vanvittige smerten, følelsen av elektrisk glede , synet av Kjevik og flyene – vi skulle hjem. Smerten kom av en forståelse av at jeg visste jeg skulle hjem. Gleden over å dra tilbake til landet jeg hørte hjemme i, et land der jeg ikke tok for gitt at mine jevnaldrende ville synes jeg hørte hjemme. Det husker jeg som en enorm friksjon. Og det er rart hvordan til og med en seksåring kan ha slike ting i bagasjen.

Jeg visste at jeg hørte til her. Vi var her hver sommer, så det gikk vel to-tre uker før jeg kunne snakke flytende. Vi var veldig populære i gata. Men det er klart språket var kilde til en del morsomme situasjoner. “Er du sulten? – Nei jeg er full.” Da lo alle i familien.


Jeg var tidligere veldig opptatt av å ikke bli forstått. Det fantastisk fine er jo at jeg akkurat har fått oppleve å bli forstått over alle mine villeste drømmer! Apropos sannhet: Den kan polarisere – men den kan også samle.

Svartnes: Du kom til Norge som seksåring, med en lysende begavelse i bagasjen. Betød det at du var privilegert fra begynnelsen?

Gupta: Nei! Det er jo en forbannelse! Husk også at å reise fra Canada til Norge i 1973 var som å reise fra 1973 til 1946. Du kom på skolen og lærte bokstaver med plastmapper. “Far leser avisen. Mor syr. Ola-Ola.” Det var vanvittig rart. Vi måtte stå på rekke og da klokka klang så fort vi sprang. På den annen side: I Canada spilte de nasjonalsangen hver morgen da vi kom på skolen. Da måtte vi slippe alt vi hadde i hendene og stå i giv akt! Oh, Canada!

Svartnes: Fra en nasjonalisme til en annen. Hva tenker egentlig du om de nasjonalistiske strømningene vi ser rundt om i norden og i Europa, USA, Brasil, Russland og Kina for tiden? Egentlig overalt.

Gupta: Og India. Det kan virke som det er en evig menneskelig ond sirkel som kommer tilbake i sykluser. Da jeg var barn syntes jeg det var lenge siden krigen. Nå som jeg er over 50 skjønner jeg jo at det var i går. Vi trodde aldri den ondskapen og syke irrasjonaliteten ville komme tilbake, men det gjør den jo. Og det er skremmende. Og så vanskelig å vite hvordan man skal bekjempe.

Vi har studert dem som prøvde på 30-tallet. De lyktes jo ikke. Men de begrenset kanskje tidsrommet ondskapen fikk herje fritt? Kjenner at jeg trekker meg mer inn i meg selv. Det har noe med løgn å gjøre. Når 50% av amerikanerne faktisk virker som de er villige til å ta til våpen for å forsvare en løgner og en kriminell er det ikke fordi de er ført bak lyset. Det er fordi de ikke lenger synes det er galt å lyve.

Og det tveeggede sverdet – ytringsfriheten. Når man kan si alt, sprer ordene seg som kreft.

Man ser cellene formere seg og bli til sykdom uten å kunne stoppe den. Den ellers så fundamentalistiske kontrollfreaken St. Paulus hadde innimellom noen pauli ord som virkelig

er fornuftige: Jeg har lov til alt, men ikke alt gagner; jeg har lov til alt, men ikke alt

opbygger. Ellerenda viktigere: Vær ømhjertede mot hverandre i broderkjærlighet;

kappes om å hedre hverandre! Og viktigst: Men størst av alt er kjærligheten!

Skikkelig soft det der, men føles sannere for hvert år som går. Og så kommer sjefen

over alle sjefer, selveste Jesus med “du skal elske din fiende”. Tygg på den, du!

Oi. Det er hardt. Men det er det eneste som nytter. Det er det eneste som teller.

Svartnes: Jepp.

Bücher

Alle Bücher dieser Welt

Bringen dir kein Glück,

Doch sie weisen dich geheim

In dich selbst zurück.

Dort ist alles, was du brauchst,

Sonne, Stern und Mond,

Denn das Licht, danach du frugst,

In dir selber wohnt.

Weisheit, die du lang gesucht

In den Bücherein,

Leuchtet jetzt aus jedem Blatt –

Denn nun ist sie dein.

April 1918 Herman Hesse