Er kulturjournalisten en utdøende, rødlista art? Har vi behov for anmeldelser, forhåndsomtaler og folkeopplysning fra mediehus som løper kulturfeltets ærend i sosiale mediers tidsalder? Redaktør Jan K har tatt en Messenger-prat med «the last man standing» i Fædrelandsvennens kulturavdeling om medias nåværende og fremtidige rolle på fagfeltet.

Tanken var først å ta screenshots av hele samtalen, men det viste seg å være et uoverkommelig hinder for å få saken kjapt ferdig (dette er jo en non-pofit fanzine goddammit!). Derfor får du, kjære leser, kun den første delen som chat. It’s just a ride.

– Kul

– Men sjekk ut Spotify, vi snakker flere streams enn Madonna!

– Bah.

– Haha! Jeg prøver ikke å overbevise deg om at dette er The Shit altså. Sier bare at denne dama er HUGE!

– Det er sånn Hole snakker. (Kristian Hole, KRSby-journalist – red.) «Se, så mange streams! Hææææ?» Hvis en eller annen lokal wannabe har kokt sammen noe.

– Fy flate for en grumpy old man du er noen ganger ass!

– Hver dag!

– Haha! Gøy!

– Ja. Artig.

-Den Eikelandske underholdningskanalen er On Air!

– Hvis alle andre syntes den var gøy, hadde vi hatt en plan her.

– Ja du, apropos: Jeg har en idé! Er du klar?

– Du pleier jo å ha det.

Ja.

Fremdeles ingenting.

– Kommer straks!

– Du, som representant for den utdøende rasen Kulturjournalist, jeg som idiotredaktør for Oh K-Town. Jeg fyrer spørsmål her på Messenger, du svarer, og vi holder det gående en stund – gjerne over lengre tid. I god fanzine-ånd, tar jeg screenshots av chat’ene våre og limer rett inn i blekka. Det bruker å være ganske morsomt og underholdende. Dessuten vil vi slippe korrektur: Du skriver «aldri» feil, jeg skjerper meg i «dialog» med deg 😛 Plan, Stan?

– Tja. Det blir jo egentlig et intervju, og det gjør jo ikke noe. Men det blir ikke fullt så morsomt som det kunne vært, siden jeg må legge inn filter i visshet om at det vil nå ut.

Men jeg liker planen, altså tror jeg.

– Da kan jeg kanskje bare klippe og lime fra våre tidligere runder på Messenger.

– Uhu.

– Hehe kødda. Men jeg tror det kan bli veldig morsomt.

– Scrolle-scrolle.

– I all fall for oss 😂

– Mulig det. Hvis oppskriften bare er å være meg sjøl, er det jo ikke stort som kreves. Oh-k-town intervjuer den sureste kulturjournalisten sør for Egon.

– Haha! Sabla fett. Da er vi i gang! Opplever du deg selv som en utdøende rase? Ikke som hvit mann som pusher 50, men som kulturjournalist?

– Jeg prøver å få gjort noe her.

Tyrannosaurus Rex Culturus taster på en sak.

Altså ja.

– Haha! «Helvetes gnål fra én av mine beste kilder, arrrrrgh!» Du får altså tid til å skrive noe også innimellom?

– Produserer som et vilt dyr. Innimellom all facebookinga.

– Ja, for det er egentlig det jeg lurer litt på serru: Du er jo knallhardt tilstede i SoMe, får du egentlig tid til å skrive journalistikk?

– Skjønner spørsmålet knallgodt. Alle som har abo vil nesten daglig kunne lese silosaker signert Eikis, så tydeligvis. Men ja: Kulturjournalistene er en rødlista art, og det skjer i takt med at skillet mellom kultur og underholdning snart er helt forsvunnet.

– Men hvis det fremdeles er et skille, hvor går det?

– Kulturstoff skulle en gang i tida ha kunstnerisk verdi for å kunne komme inn på kultursida. Da kunne man si til folk at «Sorry. Det du lager holder ikke høyt nok nivå til at vi gidder å skrive om det.» Basically.

– Makes sense.

– Og da var vi åtte stykker. Nå som vi er en, er det mye, mye mer som regnes som kulturstoff.

– Fvn digitaliserte nylig alle utgaver nærmere 150 år tilbake i tid og jeg tok meg en trip down memory lane for å se om jeg kunne finne igjen noen saker jeg husket å ha lest helt tilbake til midten av 80-tallet. Og jeg husket flere av dem! Kan ennå se for meg da jeg kom hjem etter skoletid og startet på kultursidene. Tror vi snakker ’85 – ’86.

– Dødehavsrullene!

– Haha! Måtte bruke hele kjøkkenbordet til å få plass til mastodonten 🤓 Og apropos det at dere har gått fra å være åtte journalister til kun deg: Det har slått meg noen ganger, at parallellt med at kulturlivet har eksplodert i KRS, har Fvn jevnlig bygd ned kulturstaben.

– Eksplodere og eksplodere. Enig i at arrangementsfrekvensen har økt. Og det er helt riktig at det er færre kulturjournalister i fvn i 2020 enn det var i 1998.

Litt busy nå. Mer siden.

SAT 12:49 PM

– God lørdag! (Hjelp, straks deadline Oh K!) Vi må chattes til uka. I mellomtiden, kan du sende et hot bilde av deg for redaksjonell hygge?

– Du mener antagelig ett som skal publiseres? Tror dette må velges med omhu. Ett med caps og gønner, kanskje.

SAT 4:00 PM

– JAAA! Caps (I love country music) og gønner blir hur bra som helst 👏 👏

– Vel

MON 12:46 PM

– Blir det noe foto eller?

– Vet ikke. «Jobber» med saken.

Var det noe mer enn det du lurte på, sånn bortsett fra å gnåle om avisens manglende ansvarstagen for det eksploderende kulturlivet?

– Overraskende vending. Blåmandag?

– Hva da blåmandag? Jeg er mitt vanlige blide jeg. Prøver bare å ta opp tråden.

– Bra. Joda, jeg har et par sp.mål til: Har forstått det slik at mye av nåtidas kulturjournalistikk er i ferd med å svinne hen fordi publiserte saker måles på antall klikk og lengden på lesetid. Stemmer det?

– Det tabloide svaret er ja. Vi får umiddelbar tilbakemelding fra leserne på hva de er interessert i å lese, og det er for eksempel absolutt IKKE forhåndssaker for konserter eller lanseringsintervjuer med band som slipper plate. Dette var gårsdagens kulturjournalistikk, og det har vi ikke tid til å holde på med nå som vi er langt færre. De siste par åra har abonnementstallene begynt å peke oppover igjen, og det kan fort henge sammen med at vi har sluttet å lage så mye av det vi har sett at folk ikke er interessert i.

– Betyr det at man regner med at saker som ikke leses mye på nett heller ikke leses på papir?

– Ja, i stor grad. Det finnes riktignok fremdeles noe vi kaller «typisk papirsak», men det er mer stoff vi tenker at treffer det aller mest voksne publikummet. Vi har kartlagt hva som treffer relativt systematisk.

– Selv leser jeg mye kulturstoff på papir (Fvn, DN, Klassekampen, Dag & Tid og av og til Aftenposten). Jeg har inntrykk av at flere har det på samme måte. Blir det ikke da litt skjevt bilde å måle alt digitalt?

– De siste fem åra er inntektene fra papirannonser halvert, og det er ikke mange årene siden vi regnet med at papiravisa ville dø enda litt fortere enn den nå ser ut til å gjøre. Når halve arbeidsstokken er vekk, blir det kaaanskje litt dristig å basere ressursbruken på antagelser om at folk leser annerledes på papir enn digitalt.

Og det ser altså ut til at denne måten å tenke virker. Grafene peker som sagt oppover, så ett eller annet må vi ha gjort riktig.

Klart det hadde vært stas om vi fremdeles kunne ha seks sider kultur daglig, slik som for seks år siden. Men det er også godt å slippe papirtvangen: «Her har du seks tomme sider. Fyll dem med noe, bare det handler om kultur og er lokalt».

– Spennende å høre hvordan Mediehuset Fvn tenker kultur i 2020.

– Du snakker ikke med mediehuset.

– Ok. Da er det spennende å høre hva du selv tenker 😛

– Du snakker med en noe desillusjonert kulturgubbe som tross dette synes jobben er kanon. Jeg får betalt for å plage folk i telefonen og skrive det de sier i avisa. En gang i en fjern fortid i en galakse langt, langt borte trodde jeg at jeg kunne få folk til å oppdage ny kultur ved å peke på det for dem. Bare tull. Skriv ei dobbeltside om en konsert. Det kommer likevel bare tredve stykker. OK. Og de du ikke skreiv dobbeltside om blir forbanna fordi du ikke skreiv om dem også. Takk skal du ha.

– For et års tid siden, gikk sjefredaktør og administrerende direktør i Dagens Næringsliv, Amund Djuve, ut med melding om at kultursatsingen i lørdagsavisen skulle ut. Det ble et leven uten sidestykke i kultur-Norge og avisen trakk «trusselen» tilbake og fortsatte som før.

– Fint.

– Som du nevner over, får du en del kjipe tilbakemeldinger på saker du IKKE skriver. Opplever du dette som en økende del av arbeidshverdagen din, altså det å forklare folk som forsøker å få på saker, at det ikke er aktuelt?

– Ja.

– Klart og tydelig der altså. Men ok, med 20 år + i kulturjournalistikkens tjeneste – leser du selv mye kultursaker?

https://www.facebook.com/groups/272889016347/ (Opprop: fvn.no suger på kultur – 1 member)

– Haha, good one! (GIPHY)

– Ja, en del.

– Mest nasjonale saker da?

– Ja, de lokale skriver jeg jo selv i tilfelle.

– Haha! Eller er du ute på den store verdensveven og henter inspirasjon?

– Mye der au. Og hvis det står noe i Klassekampen om norrøn litteratur.

– Aha!

– Åjada. Vi er nok ikke så ulike på lesevaner sånn. Kultur på papir.

– Av en eller annen grunn får det meg til å tenke på at det er en sammenheng mellom bilde med caps og gønner og norrøn litteratur..

– Den må da være far fetched?

– Haha! Ser den. Men jeg tror koblingen ligger godt gjemt langt, langt inne i chat’ene våre.

– Jau. Black metal, eddadikt og kruttrøyk.

– Nettopp! Der har du det. Nå skal jeg ikke plage deg så mye mer, men har et par kjappe sp.mål til.

– Ja, det går vel inn i kjernen.

– Yes! Hvor ser du kulturjournalistikken om fem år? Ti?

– Jeg tror ikke den kommer til å være så mye annerledes. De «gode, gamle dagene» er nok long gone for oss som jobber lokalt, men det litt dyperepløyende stoffet tror jeg vil være å finne nasjonalt for den som er interessert. Nisjene vil fortsatt leve. Og folk har forlengst funnet andre måter å «nå ut» på enn gjennom dagsaviser. Med «folk» mener jeg sånne som deg.

– Da er vi nok på linje der. Mer dybde til kulturfolket! Jeg mener SoMe har overtatt for den overnevnte forhåndsomtalen.

– Ja, helt klart. Og det treffer ganske mye bedre, au.

– Nå skal jeg ta meg en snus og vente i spenning til Tyrannosaurus Rex Culturus leverer tidenes dybdesak på Fvn Kultur.

– Det blir noe om krigen etterhvert. Det er det gøyeste jeg gjør på jobb.

– De sakene der er alltid godt skrevet, og det er lett å lese mellom linjene at du liker å skrive dem. Men apropos det at tidene forandrer seg: Nå må jeg gå, for jeg skal trene på Sats. Du vet, hadde dette vært for 20 år siden, hadde kulturhodet meg vært på vei til en eller annen shady skjenkestue i stedet..

– Syke mann.

– Haha! Jeg er bare redd for å bli skikkelig kjukk. Kan ikke du avslutte med en morsom historie fra ditt mangeårige virke som kulturjournalist? Enten én hvor du dreit skikkelig på draget eller som du kommer til å huske til du går ned for telling med capsen på hodet og muskedunderen på ryggen.

– Først: Det heter tjukk med t.

– Haha! Mye gøyere å skrive kjukk m K!

– Det ser helt jævlig ut.

Kommer tilbake med ei soge.

MON 5:51 PM

👍

9:24 AM

– Vet ikke om jeg skal ta den om sangpredikantene i Vanse eller strippebula i North Carolina. Får ta den siste.

Våren 2006 hoppa jeg på noen dager av den tre måneder lange USA-turneen til Green Carnation gjennom USA. Jeg tok fly bort og satte meg på turnebussen sammen med dem innom noen konserter i North og South Carolina.

Det kom tjue- tredve lokale metallhoder på hver konsert, og mellom slagene var den amerikanske turnemanageren litt skuffa over at bandet ikke i langt større grad satte tenna i det råtne motelltapetet i form av ølsluking og dameskjending. Hva slags vikinger var dette, lksm?

Så i nærheten av Raleigh klarte han å få gjennomført det han hadde gnålt om i noen uker: Han slepte gjengen med pinlig berørte sørlendinger med på strippeklubb. Den lå langt ute i nowhere, og hadde det du forventer av en strippebar for homeboys. Da jeg hadde kommet forbi dørvakta ble jeg møtt av ei så godt som naken dame som spurte «how are you». Jeg mumla og så vekk. Det ærlige svaret var at jeg fant det hele ubeskrivelig pinlig, og jeg håpte hun skulle legge merke til kameraet og blokka og forstå at jeg KUN var der for å lage reportasje. Resten av gjengen så ut til å ha det omtrent på samme måte, og plassert inne ved catwalken med en Bud Light visste jeg hverken hvor jeg skulle se eller hvor jeg skulle rette kameraet.

– Hahaha!

– Det ble følgelig omtrent ikke tatt bilder, og jeg er sterkt i tvil om de i tilfelle ville latt seg trykke i reportasjen jeg skrev om det hele. Der kalte jeg for øvrig stedet en «toppløsbar», uten at jeg helt husker hvorfor jeg grep til denne eufemismen om dette ekstremt tvilsomme etablissementet.

Å flykte på do var forresten heller ikke noen holdbar løsning, for den mangla dør og var omtrent like forjævlig som den berømte dassen fra filmen «Trainspotting». Det endte med at jeg rømte ut i vanen hvor jeg ble sittende og høre en av gitaristene snakke om at han savna dama.

– Hahaha! Turnélivet er ingen spøk altså – hverken for musikere eller journalister.

– Virkeligheten kan være hard, men noen må gjøre jobben med å dokumentere den.

– Nettopp! Og der har kanskje først og fremst du vært i ryggen på mange unge, håpefulle artist-spirer med verden for sine føtter.

Sabla bra Eikis, takk for «praten», det har vært god underholdning og tidvis opplysende om kulturjournalistens rolle i den nåtidas medievirkelighet.

– Jau, velbekomme og sjøl takk.

– Og du, the infamous cap & shotgun – bildet, flekker du det over? Helst på mail for dugelig oppløsning: jan@dirtyoldtown.no

– Hepp. Ser ut som den psykopaten jeg er. Selv Volvoen er synlig.

👍👍👍