Av Jan Frantzen. Illustrasjon: Lobotom

Australias mørkemann er i ferd med å ta plass blant de aller største. Hvem skal hente Nick Cave tilbake til Kristiansand?

Han er på vei mot Malibu. Skogen brenner, og horisonten er mørk. Den har vært det lenge.

Nick Cave er på flukt. Fra minner og traumer etter at hans femten år gamle sønn falt i døden utenfor Brighton i Sør-England. Det siste sporet på hans nyeste album er en reise mot familiens nye hjem i Los Angeles. Han kjører med blytung bagasje i hjertet og nådeløse tanker i hodet. Lydbildet bygger opp om alt som er dystert. Synthen er som en summende bilmotor som tvinger seg frem i mørket. Vage gitarhvin ulmer i bakgrunnen, og Caves stemme er annerledes enn før. Mer innbitt. Mer skjør.

There’s little room for wonder now

Little room for wildness too

Jeg oppdaget Cave på midten av 90-tallet, da han skrev mordballader for å bearbeide bruddet med sin første kone. Den første låten som fanget oppmerksomheten min var «O’Malley’s Bar», hvor hovedpersonen utfører groteske og spektakulære drap på stampuben sin. Han blåser hodet av én stakkars faen, og kløyver skallen på en annen – med et askebeger som er «svært som en jævlig svær murstein».

Sånn var det ofte med Cave den gangen. Det var underholdning, det var fornøyelse, det var lek med språket. Nå er det annerledes. Musikk handler ikke om underholdning lenger, det er et verktøy for sjelegransking.

Cave nærmer seg California. Han skal kjøpe seg hus i Hollywood Hills. Med et tåreformet basseng og en gønner som kan drepe hvem som helst. Han kryper inn i sårene sine, og jamrer frem lengselen.

Darling, your dreams were your greatest part   

I carry them with me in my heart

Ikke stor poesi, bare kjærlighet. Og fortvilelse.

Det er mer enn sønnens bortgang som presser på. Cave har passert 60, og blitt mer bevisst på sin egen dødelighet. Han bare venter, synger han, på at hans tid skal komme. Kirkekor løfter frem alvoret. Perkusjon driver det fremover.

Les mer: Honningbarna: – Ut av komfortsona

Jeg har sett Cave live regelmessig de siste 20 årene. Han har alltid vært bra på scenen, men de siste årene har han tatt steget opp i den ultimate eliten. På samme måte som han mestrer både rock’n’roll, mordballader og de aller vakreste kjærlighetshymner, behersker han også alle konsertformater. Jeg har sett ham på ti centimeters avstand, ute blant publikum på festival, konfronterende og gæren, mens han spytter ut teksten til ”From Her to Eternity”, låten hvor han går rundt i kåken sin og fanger tårer som renner gjennom taksprekkene fra kvinnen som bor i leiligheten over.

I catch them in my mouth

I catch them in my mouth!

Jeg har sett ham i det jeg trodde skulle være en tander pianokonsert. Da kom han ut med fullt band, håndhilste på publikum på første rad, tok rennefart, sparket i en av høyttalerne og begynte å hamre løs på tangentene som om han prøvde å banke fornuft inn i det vettskremte flygelet.

Jeg har også sett ham helt alene ved det samme pianoet, under konseptet «Conversations», hvor publikum får stille spørsmål mellom låtene.

Og mellom fjas om matvaner og kjæledyr, kommer det gravalvorlige.

– Kan jeg spørre om din sønns død, sier én.

– Ja, det kan du, sier Cave.

– Jeg har lest at han var påvirket av LSD da han falt, stemmer det?

– Det stemmer.

– Med tanke på din historie med narkobruk, har du dårlig samvittighet?

Det er et spørsmål man får vondt i mågen av. Men vi ble tross alt oppfordret til å være modige.

Og Cave forteller, reflektert og brutalt ærlig, om hva han føler skyld for og hva han ikke føler skyld for, hva han har gått gjennom, hva han har lært og hvordan dødsfallet har endret ham. Han føler seg mer knyttet til publikum, sier han. Og han er et annet menneske nå – et bedre menneske, mer empatisk, mer omsorgsfull, men med et ubeskrivelig tomrom.

Så setter han seg ved flygelet og synger «Love Letter».

Please come back

Oh, please

come back to me

Deretter et spørsmål om han noen gang kler av seg dressen og går rundt hjemme i joggebukse som en vanlig fyr. «Ikke faen», smiler han. «Og det må du aldri finne på å forestille deg.»

Og så er det død og Gud og endeløs sorg igjen, og så er det “Skeleton Tree” og «It’s alright now, it’s alright».

Etter tre timer går man skjelvende ut i natta og tenker at Cave tok feil litt tidligere på kvelden, da en av tilhørerne rangerte ham helt der opp med Dylan, Cohen og Nina Simone, og han selv insisterte på at det bare er nonsens.

Snart skal han ut på veien igjen, og det åpenbare spørsmålet er: Hvem skal hente Nick Cave tilbake til Kristiansand – og når? Det er 23 år siden han var her sist, og den gangen var han en kultartist. Neste gang han står på en scene i byen, på Odderøya, i Ravnedalen eller i Kilden, er det som rockelegende. Det bør skje snart. Før det er for sent.

Les mer: Erlend Ropstad: – Nå skal de faen meg få!

Det nærmer seg klimaks i «Hollywood»Cave forsvinner ut av virkeligheten. Ut av nåtiden. Med stemmebånd vi ikke visste at han hadde, forteller han historien om Kisa. En ung kvinne som mister barnet sitt, og fortvilet spør Buddha om hjelp.

Ikke vær redd, får hun til svar. Det ordner seg, hvis du kan gå ut og finne et sennepsfrø i landsbyen – fra et hus hvor ingen har dødd.

Kisa går ut på let, men kommer fort til den brutale konklusjonen. Oppdraget er umulig. Døden har vært i alle hus.

Everybody’s losing someone

Everybody

is losing someone

Det er en slags aksept, etter all sorgen Cave har måttet fordøye. Døden er her, hele tiden. Den ligger under beina våre, som et teppe som skal bres rundt oss når tiden er inne. Og det er helt naturlig, enten vi liker det eller ikke.

Dette er kanskje bare deprimerende for folk flest. Men det er også svaret på hvorfor noen av oss synes mørk musikk er oppløftende. Den bearbeider det vonde, det håpløse, det uunngåelige, det som fillerister de naive drømmene man har som ung. For Kisa har ikke noe valg. Cave har ikke noe valg. De må ta innover seg det samme som vi alle må, før eller senere.

It’s a long way

to find

Peace of mind