Dette er en guide for hvordan håndtere, overleve, eller fucke opp, et bransjetreff. Hva det blir til, er opp til enhver.

Søndag morgen, og formiddag, tilbringer jeg på gulvet inne på et utested. Jeg har mistet grepet om det kjæreste jeg har. Jeg forbanner Kristiansand og den jævla togturen. Sinnet er tungt og kroppen gjør vondt.

Hvordan jeg havnet her er et godt spørsmål.

Fremmed i egen by

Bransjetreff – et begrep som kan bety så mangt. For noen er bransjetreff en arena for å promotere seg selv, møte nye folk og danne nettverk. For noen er det en fyllefest, men for de aller fleste er det en helg stappfull med jævla kule konserter. For meg er bransjetreff en helg der fortiden møter nåtiden og egoet mitt møter seg selv i døra.

Sørveiv, for dem som ikke følger med, er Kristiansands versjon av by: Larm. Sørveiv er et bransjetreff med musikkfaglig konferanser på dagen og korte showcase konserter på kvelden. Artistene som deltar er lokale, nasjonale og internasjonale – ofte i startfasen av karrieren. På Sørveiv samles altså musikkbransjen i Kristiansand, men også folk fra resten av landet – og utlandet.

Da Sørveiv startet opp, tilbake i 2012(?), var jeg frivillig. I årene som fulgte ble jeg delegat. I seks år jobbet jeg med musikklivet i Kristiansand. Jeg var aktiv i byen og kjente alle musikktrynene godt. I år ankom jeg Sørveiv som en besøkende, en fremmed i egen by, om du vil.

Jeg forlot Kristiansand fordi jeg var lei den lille firkanten og fordi jeg ville gjøre noe som genererte mer penger og mindre fylleangst enn musikkbransjen – jeg ble kulturjournalist.

Så spurte redaktøren om jeg ville skrive en reportasje fra Sørveiv. Kan bli gøy, tenkte jeg og hoppet på toget.

Det var kanskje feil nummer én. Du kommer bedre ut av bransjetreff med litt planlegging.

Artikkelen fortsetter…

Sørveiv går av stabelen første helga i november hvert år. Bilde: Sørveiv

Balansegangen

Torsdag kveld brukes på å drikke seg opp og ned med redaktøren: Hvem kommer jeg til å møte i morgen? Eksen? Eks nummer to? Bestevenninna? Ho gamle bestevenninna? Den gamle sjefen? Hvem skal jeg henge med? Hvilke konserter skal jeg på? Hva faen skal jeg skrive om?

Redaktøren ber meg ta det lungt. Man finner alltid noe å skrive om.

Jeg tar det så lungt at jeg forsover meg til konferansen.

Et vellykket bransjetreff krever balanse. Ikke bli så sein at du ikke kommer på konferansedelen. Det er her du skal vise trynet, plante navnet ditt i hodet på folk som tror de er bedre enn deg, prøve å få noen e-postadresser du kan bruke til egen vinning og late som om du er sykt interessert i hvordan en fyr fra Oslo skriver pressemeldinger.

Alt dette er dessverre viktig – det kalles nettverksbygging.

Artikkelen fortsetter…

The Florines, på Teateret bilde: Nico Hagen

Men du kan heller ikke drite i natten.

Det er på konsertene inspirasjonen kommer, og det er på spaserturen mellom konsertene man finner sin fremtidige manager, forretningspartner, elsker eller eks. Whatever you need! – kan du finne det på gatene i Kristiansand under Sørveiv.

– Så, hva gjør du nå?

Med nykjøpt tannkrem i kåpelommen og en full innboks går jeg mot akkrediteringen. Navnet mitt er på lista og selvtilliten øker idet plastkortet henger trygt rundt halsen. Nå har jeg en tilhørighet: Jeg er «Oh K-Town (presse)». Ikke verst.

Teateret har fått en oppussing siden sist, men folka er de samme. Samtalene du har med bekjente på bransjetreff er ofte forutsigbare hvis du ikke er ekstremt interessert:

– Så, hvordan går det?

– Ok, så fett.

– Så … Hva gjør du nå?

– Å, du er journalist nå ja.

– Jeg holder på med dette.

– Har du en e-post?

– Fett. Vi sees.

Hvis personen du snakker med er kul, så vær kul tilbake. Hvis du finner samtalen ufattelig kjedelig er det helt ok å forlate samtalen til fordel for noen andre.Musikkbransjen er full av egoister, du trenger ikke være et unntak.

Det eneste som skiller seg ut med årets Sørveiv er tilstedeværelsen av Stavangerfolk. I Stavanger er jeg Stella, journalist. I Kristiansand er jeg lillesøstera til Mira. De kjente ansiktene fra vest roer meg ned. Hvis jeg brenner flere broer i kveld har jeg heldigvis en separat verden tre timer mot Bergen.

Artikkelen fortsetter…

The Florines disket opp med rufsete, 70-tallsinspirerte «viser» Bilde: The Florines

Hold deg til flokken

Ettermiddagene på Sørveiv er designet for jobbmiddager, sårt trengte dusjer, eller nett-stalking av folk du møtte på konferansen. Sørveiv gir deg et pusterom og tid til å gjøre research før kvelden. Timene mellom konferansen og konsertene burde man bruke fornuftig. Hvis du er en artist, som har fått en lommebok på kroken, si ja til middag, si ja til det meste som er gratis. I mitt tilfelle, finn søstera di og redaktøren og spør om du kan få middag på kreditt.

På vei til middag la jeg en plan. Jeg drittlei av mingling allerede, og vil ikke gjøre det verre for meg selv i morgen.

Planen, den gode planen, er følgende: Spis middag, gå på fire konserter, ta maks tre øl, snakk med folka du savner, men hold deg til flokken din, unngå folk som ikke liker deg (og omvendt) og ta siste buss hjem.

Denne planen, er egentlig alle rådene i denne artikkelen oppsummert. Planen var en universelt god plan. Funker for enhver helg, ikke bare på bransjetreff. Problemet er bare å følge planen. Søster Mira ler meg opp i trynet når jeg forteller om siste buss hjem.

Hjorten blir servert klokken 17.30.

Artikkelen fortsetter…

Bilde: Petter Sandell

Full kan vi bli, men vi danser ikke

Tre timer senere har en langhåret mann sex med et mikrofonstativ mens jeg heller nedpå champagnen hans.

Dette er bandet redaktøren mente sikkert var noe piss, fordi bandnavnet var piss. Tips nummer femti: Ikke ha et bandnavn som folk synes er piss.

Vi er nå langt forbi tre øl og danskene i «The Florines» spiller jævlig bra. Mye bedre enn hva bandnavnet tilsier.

Jeg gir bandet resten av boblene og tenker på hvor sinnssykt kjedelig bransjepublikummet er. Her har vi altså en vokalist, iført hvite slangeskinnsboots og rosa fløyel, som spiller ekte rock, og ingen danser?

Et råd kunne vært å bare gjøre som alle andre. Stå helt stille, for langt bak og nikk hvis du digger musikken, men jeg vil ikke leve i en slik verden. Hvis du føler for å danse, så dans. Husk at bransjefolka kommer til å digge det, flesteparten er bare pysete. De må jo virke proffe:

«Vi er på jobb, derfor drikker vi 12 øl, men vi danser ikke».

«Vi er på jobb, derfor flørter vi med 18-åringer, men vi danser ikke».

«Vi er på jobb, derfor tar vi masse dop(ja, folk tar ennå dop), men vi danser faen ikke».

Flokken er for øyeblikket borte og mannen som står ved min side er fra Stavanger. Jeg har blandet to verdener og kunne ikke brydd meg mindre. Mannen er en kul fyr og han er i samme situasjon – alene i kaoset. Han blir en del av flokken. Jeg tok på meg ansvaret med å gi ham hele livshistorien min, og vise ham det beste Kristiansand har å by på: Vaktbua.

Artikkelen fortsetter…

xsektmedlem fylte Vaktbua til randen med meget dansbare rytmer i eletrolandskapet. Prikkskyting på sørlandsk fanatisme. Bilde: xsektmedlem

Eks-sektmedlem

X-sektmedlem har konsert når vi kommer til Vaktbua.

Klokken, og siste buss hjem, har ikke lenger en plass i tankerekken.

Flokken min er tilstede, takk Gud, for det er alle andre også. Stavangermannen er i trygge hender hos mi søster ( tuller – han var livredd) og forsvinner ut for en røyk. X-sektmedlem lager dritkul musikk, men det er too close to home, for mange venner, som nå tilhører fortiden.

Stavangermannen møter en dårlig beslutning i form av en kvinne med munnspill og forsvinner, mens jeg får flashback. Gud, Vaktbua har knust mange hjerter, og egoer:

Man burde ikke snakke dritt om band som spiller på bransjetreffet før det er over, fordi du snakker mest sannsynlig med manageren deres, og han, eller hun, er mest sannsynlig fra Bergen(sorry Emir, Sushi x Kobe og Softcore Untd m.fl.).

Artikkelen fortsetter…

Bilde: Bjørn Thorkildsen

Den jævla bransjen

Vi spoler frem. Konferansen ga meg ingenting annet enn dårlig kaffe. Konsertene har ikke ført til store åpenbaringer. Ingen nettverk har blitt bygget, ei heller karakter.

Vi spoler forbi alle folkene jeg ville møte, ikke ville møte, forvirra sms-samtaler, en dårlig Arif-konsert (men noen bransjefolk danset faktisk), noen øl til, og en forvirret Stavangermann.

Vi spoler frem til et kaldt gulv dekket av glass.

Her ligger jeg da og tenker at nå Stella, nå har du fucket opp.

Hvorfor? Fordi jeg faen ikke fulgte mine egne råd.